Flagget er et klikkbart kart.

 

Nå sto Norge gudskjelov ikke stille estetisk, og jeg tilhører nok dem som mener at utviklingen hadde klare positive trekk slik

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

sett. Andre merket ingen forskjell, de var som Babettes læstadianske gjester i Berlevåg, de slurpet i seg ekte skilpaddesuppe som om det var gulrotbuljong. Gjorde dette noe? Ikke nødvendigvis. Kunne det være et problem? Definitivt, når the powers that be tenker kvantitativt, som regnemaskiner, som datamaskiner, konsentrerer seg om alt som kan måles og er ute av stand til engang å erkjenne at det som ikke er målbart finnes, unntatt når de kan slå politisk mynt på det. I Norge var det fullt ut akseptabelt å sløse bort en milliard eller mer, av og til mye mer, på et broprosjekt eller en kronisk ulønnsom statsbedrift, forutsatt at resultatet garantert ble stygt. Da visste man at det måtte være reine Vernunft og ikke subjektiv dømmekraft som lå bak. Resultatet kjenner vi altfor godt; det var til og med politisk umulig å få lagt brostein på Slottsplassen, selv om Staten skulle få den gratis. Det nye nasjonalbiblioteket, som nesten sto ferdig da jeg forlot landet for siste gang, så ut som Darth Vaders borg, bygget av gigantiske legoklosser. Alle skrøt av det og syntes det var en storartet bygning. Horrorkitsch som symbol på lærdom! Men broer og tunneler – værsågod, sett i gang. Dere husker debatten om innvandrerregnskapet? Noen gjør det, de gamle med god husk. Motstanderne mente at innvandrerne produserte en mengde verdier det var vanskelig å måle, ikke dermed sagt at de var umulige å måle. Alle var enige om at verdier var målbare, men det ble altså påpekt at det var flere alternative måter å måle verdier på. Sett at jeg hadde meldt meg på debatten og fastholdt, på bakgrunn av kvantitative studier basert på en uklanderlig metodikk, at innvandrernes familiestruktur sparte den norske stat for tolv og en halv milliard kroner i året. Det ville kanskje ha blitt lyttet til. Men sett at jeg hevdet at innvandrernes åndsliv hadde en så stor verdi både for dem og for oss andre, at det var nødvendig å bruke alle midler for å stimulere deres åndelige utvikling ytterligere – og begrunnet det ved hjelp av eksempler og argumentasjon – så ville de såkalte toneangivende representanter for den enda mer såkalte norske offentlighet naturligvis trekke blasert på skuldrene og minne om at politikk handlet om fordelinger og bevilgninger, altså målbare størrelser, og mine funn kunne nok derfor ikke brukes. Hvorfor skulle man øve sin ånd, når det ikke syntes? Bedre da med solarier og løpeturer i Marka.