Flagget er et klikkbart kart.

 

Jeg var ikke alene. På denne tiden brukte norskingene 500 millioner kroner årlig på antidepressive midler, gjennomsnittlig

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

over 100 kroner per snute, spebarn og senile inkludert. Bare potensmidler var enda mer populære. Dette var jo før IQ-pillens tid.

Norge kjedet seg på nittitallet. Nasjonalismen og den dumme forakten for ikke-norskinger stakk verken videre dypt eller bredt, den var bare en type tidsfordriv, et tretthetstegn på at landet ikke hadde noe bedre å finne på. Det var så lite vitenskap og så mye selvrettferdig moralisme i landet at DNA sto for Det Norske Arbeiderparti. Representanter for den selvutnevnte kultureliten hadde ikke stort annet å finne på enn å konkurrere om hvem som klarte å være den aller mest fotballinteresserte. Mesteparten av landet hadde fått blodpropp i hjernen, noe som i virkeligheten skyldes fett i hue. Seige gulhvite fettkladder hadde stanset tilførselen av friskt blod der oppe – og de var glad til. Ingen lobotomert ville ha vært misfornøyd dersom alle var lobotomert, spis Prozac. Vi ble lært opp til å la uvesentlighetene flimre forbi, men ingen kunne lære oss å sile informasjon, det kan man bare gjøre ved egen hjelp. Vi lo av morsomheter som ikke var det minste morsomme, vi ristet på hodet i nøyaktig ti sekunder over sult og flom i fjerne strøk – helt til neste innslag, som vanligvis handlet om sport eller vær, begynte. I mangel av noe annet ble ledige kvadratcentimetre fylt opp av retusjert naken hud. Van Gogh malte selvportrett med avkuttet øre noen år før det forrige århundreskiftet. Noen år før dette hadde Odd Nerdrum malt et selvportrett med ståpikk, selv om han også beviselig var i stand til å male hender, angivelig til forskjell fra flertallet av sine kolleger. Bøndene begynte å importere lama, struts og krokodiller for å ha noe å finne på – ved en anledning sendte statsradioen til og med et kåseri om beltedyrhold i Norge, malapropos etterfulgt av ukens slager, den enerverende "Pul meg til jeg dør". Jeg satt i disse fin-de-siècle-årene til stadighet på McDonald’s og sugde i meg tyktflytende sjokolademilkshake mens jeg leste artikler av typen "Blindtarmoperert – ble blind" i tabloidene. Heldigvis kjedet jeg meg ikke, i stedet begynte jeg å bli desperat. Desperasjonen og fortvilelsen skulle jo vise seg å bli min redning.