"Det er galskap," sa dikteren idet Jonas satte seg. "Det finnes ikke kompetanse noe sted lenger. Norge er blitt en

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

vernet arbeidsplass for folk som tror kulturarbeider er det samme som lesesvak. Hele landet har meldt overgang til Paralympics."

Harrilal Hardath drakk rødvin, og tømte det halvfulle glasset i ett drag uten å ta seg tid til å spørre Jonas hvem han var, men det virket som om han allerede visste det. Kulturpersonligheter av hans format ga uansett aldri inntrykk av at det var noe de ikke visste.

"Skal jeg si deg grunnen til at jeg er blitt så alvorlig? Det er ikke bare fordi det ikke fins noe å le av lenger. Det er sant at Norge er et hyklersk, selvhøytidelig, halvnazistisk lite land uten selvironi som tror all humor er buskis på Chat Noir, et virtuelt lottodiktatur. Det er et land, sant, hvor man blir landssviker av å gå inn for et forpliktende demokratisk samarbeid mellom europeiske land, men nasjonalskald hvis man støtter brutale massakrer utført av humørløse diktaturer. Da Kongo for noen år siden fikk en ny krigsherre som diktator, tenkte jeg umiddelbart at denne typen er så ravende inhuman at det bare er et tidsspørsmål før den fete klovnen, partieieren i papegøyevenstre, kommer og sier at han er seksti prosent bra. Men det mest forsmedelige er likevel at de kjøpte bøkene mine for å kunne le. Jeg skrev om miljøpolitikken og innvandringspolitikken og NATO, jeg skrev om menneskerettighetene og den norske navle og Gestapometodene mot ikke-hvite besøkende som troskyldig regnet med at de uten videre kunne komme dit på ferie. Det hjalp ikke. De lo. Kostelig satire, skrev en vennligsinnet journalist i Bergens Tidende. Med slike venner. Gudfar for den ironiske generasjonen. Jeg skrev et tragisk drama med tittelen Norge i svart/hvitt og grått for en del år siden, den ble oppfattet av begge sine lesere som en passabel komedie. Det samme gjaldt, som du muligens er i stand til å erindre, min siste essaysamling, 99 års ensomhet, utgitt i anledning jubileet for den såkalte norske nasjonalstat. Jeg foreslo til og med at de skulle kappe opp Keiko – du vet, hovedrolleinnehaveren i denne sippete nordamerikanske filmen om en hvals følelsesliv – stappe bitene ned i en kjøttkvern og sende karbonadene til Sør-Sudan, det ville ha gitt seksti tusen mennesker et skikkelig, næringsrikt og ikke minst antiamerikansk måltid. Da ville det iallfall ha vært noe å være stolt over. Nå har jeg gitt opp. Skål. Jeg kunne ha demonstrert mot dette, men av prinsipp går jeg bare i demonstrasjonstog av metaforiske grunner, aldri av metonymiske. Problemet er bare det at islandet var for avstumpet til å gjenkjenne en metafor om den så kom og tok kvelertak på det."

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.