Flagget er et klikkbart kart.

 

Han hadde ikke viet Renegat en tanke siden 1987. Og like frem til slutten av 1985 hadde han vært der flere

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

ganger ukentlig. En mørk, luguber bule midt i Oslo, en gammel bilforretning som var bygget om slik at den skulle se ut som en nedlagt fabrikk, med sagmugg på gulvet og utrangerte trikkeseter langs veggene. Musikerne som spilte der var enten pønkgrupper som med nød og neppe behersket de enkleste bluesskjemaene, avantgardister som kunne spille alt og gjorde det, eller eksperimentelle dilettanter som hadde med seg pressluftbor på scenen og håpet å sjokkere nok til at publikum ikke gjennomskuet dem. Han hadde vært tynn den gangen, det hjalp på gatetroverdigheten, det var ingen kvapsete blant dem såvidt han kunne huske, nå klappet han seg på vommen og tenkte at oljepengene hadde gjødd ham også, for nå var industrisamfunnet og det ærlige arbeidets tid over. Renegat og Vära ble valset ned, erstattet av et konsumreservat som like gjerne kunne ha ligget på en flyplass, de samme butikkene som fantes over hele verden, alt ble likt – og den gamle industrien i Oslo var erstattet av høyskoler og enda flere like butikker og restauranter. Der flere generasjoner svette arbeidere i kjeledress med rullingsen i brystlommen hadde tappet pils og bayer, sto velflidde høyskolelektorer i jeans og gul skjorte nå og doserte om krysskulturell kommunikasjon og betydningen av etikk i næringslivet. Der trauste arbeidere hadde marsjert ut og inn av fabrikkportene og kroppsliggjort sosialismens forestilling om industrisamfunnet og arbeiderklassens solidaritet, satt unge snupper med feilfrie tenner nå side om side med rødsprengte børsjapper, og vippet smånervøst og kokett på barkrakkene sine mens de slurpet caffè latte og cognac. Jonas hadde aldri elsket industrisamfunnet, men dette var mye verre. Det virtuelle samfunnet hvis innbyggere i beste fall betaler i dyre dommer for å skaffe seg spennende opplevelser. En kranfører ville aldri drømme om å bli strikkhopper, en fjellbonde ville aldri begynne med rafting. Verden var gått så til de grader av skaftet at det nå til og med fantes folk som med en streit mine ville påstå at Genesis’ dobbeltalbum The Lamb Lies Down on Broadway fra 1974 – det siste før Peter Gabriel sluttet – var tidenes beste rockutgivelse. Han hadde iallfall møtt én som hevdet nettopp det uten snev av ironi.