Flagget er et klikkbart kart.

 

Mange var de okkult interesserte, tallmagikere og alminnelige overtroiske mennesker som mistet sine

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

religiøse illusjoner i 1997. (Noen få av dem fikk halvparten midlertidig igjen da Norge uventet slo Brasil etter et omdiskutert straffespark under fotball-VM i 1998, men globalt sett dreide det seg om et ubetydelig antall.) Ifølge biskop Usshers innflytelsesrike kosmologi fra 1650-årene, skapte Gud himmelen og jorden i år 4004 før vår tidsregning. År 1996 var derfor det sekstusende året etter Skapelsen, og det neste året, som markerte avslutningen på den tredje totusenårssyklusen, skulle ha dekket verden med et tykt lag av konkrete uttrykk for Guds vrede og godhet over hele kloden. Elver skulle koke, fjell skulle smuldre opp, hele kontinenter skulle brekke på midten. Dommens dag skulle skille de rettferdige fra synderne. Endelig skulle de rettroende få sin lønn for liv levd i forsakelse. Katolikker, hedninger og alle slags kjettere skulle steke i eget fett. Mange optimister fulgte universets mest populære fjernsynsprogram, altså Dame Oprah Winfreys intergalaktiske prateshow, i påvente av at Gud skulle vise seg der, dumpe ned i lenestolen hos den rappkjeftede kvinnen (eller jenta, som man ville sagt på senmoderne norsk) med det blendende smilet og forklare, slik at alle mennesker i hele verden fikk vite det, hvorfor han var vendt tilbake nettopp nå.

Da ingen ting skjedde, gikk verdensbilder i stå. Mennesker over hele verden falt ned i fin-de-millénnaire-apatiens triste sump, og selv fyrverkeriet på Times Square den 31. desember 1999 førte bare til en begeistring som varte nøyaktig like lenge som selve fyrverkeriet. Folk var gått lei. Ideologiene var forlengst borte, religionene hadde degenerert til en blanding av konsumtrender og politiske strategier, lottogevinstene lot vente på seg, og fotball var blitt en kjedelig disiplin. Til tross for Kinas store overskudd på frustrerte unge menn, takket være praksisen med spebarnsdrap på piker, kom det ingen krigserklæring fra Midtens rike, og det var smått med fjerne katastrofer av ufattelig omfang å lese om i pressen, om man ser bort fra NATOs målrettede forsøk på å ødelegge det lille som var igjen av Jugoslavia. I vårt lille hjørne av verden, må det sies, gikk det – som vanlig – bedre enn i de fleste andre land. Norskingene var sprekkeferdige av stolthet over at de var blitt verdensmestere i både skiløp, fredsforhandlinger og oljerikdom, de skaffet seg litt større biler og litt flere elektroniske dingsbomser for hvert år, dro på litt lengre Sydenferier for å glemme det nitriste klimaet som var prisen alle måtte betale for å leve i verdens konfliktfattigste land; de dyrket sine nyrike og sin sedate livsstil, og de levde både så langt borte fra resten av verden og så hinsides godt og ondt at det til tross for synkende kronekurs ikke kostet dem stort av anstrengelser å glemme hvordan det sto til med de 99,92 prosentene av verdens befolkning som var dømt til å være Utlendinger.