Flagget er et klikkbart kart.

 

Bare noen mil unna – et steinkast etter nordnorsk målestokk – sendte en yngre dataingeniør av gårde et

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

leserbrev som etter planen skulle bli det siste på en stund. Hun hadde de siste to årene fått tiden til å gå blant annet ved å føre opphissede debatter med seg selv i lokalavisens spalter, men nå, hadde hun besluttet, fikk det klare seg for en stund. Denne gangen brukte hun et av sine faste pseudonymer, nemlig "Skuffet pensjonist", og brukte det til å besvare innlegget fra "Mor med hjertelag", som hun også hadde skrevet. Her langet hun ut mot omsorgssvikten og den moralske oppløsningen i samfunnet: "Det er blitt meg fortalt at i New York finnes det barnehager hvor barna får nye fedre annenhver måned. Et barn skal ha sagt at han nettopp har fått en ny far som heter Jim, hvorpå et annet barn har replisert at <han har jeg også hatt, han er kjempefin>. Ønsker vi slike tilstander her i Norge? Jeg bare spør. Mitt svar er et klinkende klart og rungende nei." Hun smilte til gjenskinnet fra skjermen. Var det merkelig at man ble smårar av å bo så langt fra folk, kanskje? Ikke var hun interessert i å skaffe seg en mann, eller en dame for den saks skyld; ikke trengte hun å jobbe mer enn et par timer daglig for å klare seg, og hun hadde ingen prosjekter av betydning. TV orket hun ikke lenger, boksen var jo full av sinnssykt elendige nordamerikanske programmer og norske prateprogrammer med journalister og gjester som bare sa det som falt dem inn i øyeblikket; da var det mer interessant å føre diskusjoner med seg selv, spesielt når man kunne få dem på trykk. Hun nølte noen sekunder, tastet Eple-E, og lukket Eudora. Samtidig lukket hun øynene.