Lysene fra Göteborg ble avløst av et mørkt parti før et lag grå cumulusskyer la seg som et mykt ullteppe mellom flyet og det mørke  



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

fastlandet. Med unntak av Oslo-området, tenkte kapteinen, virket landet hennes tomt og øde, grovt tilvirket, som om bare de aller største bulldoserne og spadene var tatt i bruk i arbeidet med å skape kultur av natur. Selv fra flyets fugleperspektiv så infrastrukturen grov og rufsete ut, jordene var asymmetriske, veiene buktet seg, fargene var aldri rene men spettete selv i de mest rendyrkede kulturlandskapene på Jæren og Hedemarken. Flyutsikten ga henne aldri noen innbydende Disney-følelse av orden og kontroll som den barnaktige gleden hun fremdeles følte når hun så Danmarks eller Nederlands legoland fra luften, selv om den stundom ga henne en følelse av ærefrykt for naturens golde og sjelløse makt. Ikke til å undres over at norskingene valgte naturen fremfor kulturen! Det ene hadde de mye av, så altfor mye vil noen hevde, for når man fløy fra Vestlandet til Østlandet i klarvær, noe kapteinen gjorde ukentlig, ble man minnet om at hele midtpartiet var dekket av nakne vidder og iskalde fjellvann, flankert av striper med granskog – og først helt ytterst ved kystene en noenlunde sammenhengende menneskelig bosetning. Der foran begynner de øde skogslandskapene å ta form, tenkte hun og grøsset.

Autopiloten var fremdeles operativ, og kapteinen kalte rutinemessig opp tårnet på Brundtland International Airport, landets restaurantløse storflyplass i grå skifer og lyst tre. Brundtland International var allerede ved åpningen, da den fremdeles hadde sitt opprinnelige navn Gardermoen, blitt omtalt som en business class-utgave av Lillehammer-OL – og den luftige avgangshallen, ble det spydig bemerket, hadde en romfølelse som minnet om Nordmarka. Noen år tidligere hadde storflyplassen, lokalisert slik at den fra starten av fikk tilnavnet Hamar Lufthavn, erstattet intime Fornebu, småflyplassen som bare klarte å skyfle unna skarve ni millioner reisende i året, og som siden stengningen hadde vært gjenstand for en lang og bitter politisk kamp, som i øyeblikket så ut til å nærme seg en løsning i og med at Statsbygg og Bærum kommune endelig var blitt enige om å fylle den store sletten med et enormt konsumreservat generøst utstyrt med parkeringshus; trolig ville de også få plass til en liten fornøyelsespark med tivoliattraksjoner og hasardspill for barn i et hjørne. OBOS og Microsoft furtet, men mot forbrukerdemokratiet kjemper selv Bill Gates forgjeves.

Brundtland svarte ikke. Hun forsøkte en annen frekvens. Dødt. Var det hennes radio det var noe galt med?

Flyet, som fulgte den svenske vestkysten, nærmet seg norskegrensen. Nå var det flere av instrumentene som oppførte seg uortodokst. Det rykket i piler og boblet i flytende krystaller. I hodetelefonene hørte hun mest knitring og hvit støy, men langt der bak lå en hes og animert mannsstemme som snakket om frelse og redning og invasjoner. En vekkelsespredikant? Brokker fra et janitsjarorkesters muntre militærmarsjer kunne også høres innimellom. Det måtte være interferens fra radioamatører. Kapteinen og førstestyrmannen vekslet usikre blikk. Kunne det være et kraftig jordskjelv der nede? Det hadde vært mye besynderlig vær de siste ukene. En UFO ville ha kunnet forstyrre instrumentene deres. Naturligvis fantes ikke UFOer andre steder enn i fantastenes hoder, men som med andre former for barnetro, hadde ingen av dem helt klart å avfinne seg med at flyvende tallerkener ikke kunne eksistere likevel. Kapteinen begynte å forberede seg mentalt på å lande manuelt, uten hjelp fra den ulydige automatikken. Det ville være en farlig manøver i høstmørket, men hun så ikke noe godt alternativ i øyeblikket. Først måtte hun etablere radiokontakt med kontrollsentralen.

Det var da hun svingte nordvest over Arvika, der skydekket over det sentrale Svealand oppløste seg, at hun innså at instrumentene ombord verken var blitt besatt av en poltergeist eller var kommet under innflytelse av en UFO. For en gangs skyld var det ingen dum overdrivelse da kapteinen anvendte det særnorske uttrykket: "Det er det verste jeg har sett!" Dette var nemlig etter alt å dømme det verste hun hadde sett i sitt seksogtredveårige liv. Hun vendte seg mot førstestyrmannen. "Du ser det, du også, ikke sant? Det er ikke noe sted å lande! Vi må gjøre vendereis. Kall opp Kastrup."

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.