"I nærheten av Munch-museet. Flott sted, kosmopolitisk, gode restauranter, varme mennesker fra hele verden. Men

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

jeg skal si deg hva som fikk meg til å stikke av med halen mellom beina. Det var ikke kulda, selv om jeg ikke hadde det spesielt bra da oktober måned kom, jeg hadde begynt å få gikt, og det klimaet var ikke godt for meg. Det var heller ikke det at kjærligheten tok slutt, selv om den i og for seg gjorde det også på en stillferdig måte. Men det var følelsen av at jeg alltid måtte forsvare meg, jeg sto på tiltalebenken fra det øyeblikk jeg gikk ut av leiligheten. Hver bidige dag ble jeg spurt av folk: Hvor kommer du fra, hva gjør du her, er du politisk flyktning. I begynnelsen trodde jeg det var et forsøk på å starte en samtale, men ganske snart hørte jeg, på tonefallet, på kroppsspråket, at det var noe annet. Alle norskingene følte at de var frivillige agenter for Fremmedpolitiet og hadde et medansvar i å holde landet rent og hvitt. Hold ditt land rent, sto det på de offentlige papirkurvene, dammit."

"Det klarte de jo ikke?"

"Nei, thank god, men de oppførte seg sånn. Hvis du ikke var født der, med norske foreldre, eller iallfall så rosa ut, kunne du nok få lov til å leve der, men hele tiden som mistenkt. Jeg orket ikke mer. Det gikk på selvbildet løs. Jeg snakket med Aurora om det. Hun sa bare banaliteter av typen ikke bry deg, de mener ikke noe med det; hun skjønte ikke bæret av det. Hun var ikke interessert heller. Og jeg ble sliten og tappet for krefter og selvtillit. Da jeg satte meg på BA-flyet til London en dag i november, sa jeg til meg selv: Joe, nå er du en vanlig person igjen; du er ikke en de synes synd på, eller en de mistenker for å drive med hallikvirksomhet og dop, eller en snylter, eller en mindre begavet svarting, eller for den saks skyld en representant for en høyverdig, men tragisk kultur som har vært offer for kulturimperialisme. Fra jeg meldte meg på kontoret i London, har jeg vært meg selv igjen."

"Og hva er du når du er deg selv?" Lise skjønte at svaret ikke ville være "trinidader". Nok en forskjell mellom norskinger og trinidadere.

"Tja. Jeg var en mann i førtiårene som snart skulle få en liten sønn eller datter han lå an til å få altfor lite kontakt med. Jeg var en ganske dyktig oljeingeniør. Jeg var en fyr som likte å danse til soul og jazz, som hadde lest meg gjennom mesteparten av den koloniale og postkoloniale genilisten, som snakket brukbart spansk og litt skolefransk. Jeg var en farløs mann i ferd med å bli middelaldrende, med en overbeskyttende mor og en storesøster som herset med meg. Jeg var også en fyr man kunne ha det gøy sammen med. Ikke noe av dette fikk jeg lov til å være i Norge. Skjønner du?"

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.