<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

"Jeg bodde i Trondheim på denne tiden. Nidarosdomen, Rosenborg, bart, tenker alle hjemmefra når man sier Trondheim. Men jeg bodde

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

ikke ved Nidarosdomen, og fotball har aldri interessert meg. Jeg bodde i Mellomveien, en grå gjennomfartsåre i utkanten av sentrum, rett over en filial av Hawaii Kiosk og Video, som av en eller annen grunn på et tidspunkt skiftet navn fra Hawaii Storkiosk og Video. Det var en bensinstasjon like ved hvor jeg pleide å gå for å hente kaffe – for jeg hadde så dårlig råd at jeg hadde inngått "Kaffeavtalen" med dem, kjøpt en termokopp til niogfemti kroner mot at de ga meg gratis kaffe resten av året. Forretningsideen gikk naturligvis ut på å få folk til å kjøpe mer bensin, mat, aviser, slikkerier, sånt de selger på bensinstasjoner – men jeg pleide bare å strene inn og forlange kaffe, og gikk rett ut igjen, vanligvis uten å kjøpe så mye som en avis. En dag ropte betjeningen etter meg da jeg var på vei ut med kaffekoppen, det var midt på vinteren og likevel hadde jeg bare på meg en tynn genser, så de skjønte at jeg bodde i nærheten. Faen, tenkte jeg, nå har de kommet opp med en regel som sier at bare kontokunder får gratis kaffe eller noe sånt – men neida, da jeg snudde meg, sto fyren bak disken og viste meg et nøkkelknippe. Et helt vanlig nøkkelknippe med en ring uten noen logo eller bilreklame, og tre nøkler – to vanlige Ving-nøkler og en tykk sikkerhetsnøkkel med tagger på flere nivåer og på begge sider av skaftet. <Du mistet disse her forleden,> sa fyren, han var en sånn ung type i begynnelsen av tyveårene – det var jeg også den gangen, forresten – som kanskje studerte et eller annet ved siden av jobben på bensinstasjonen. Jeg ristet på hodet. Ikke mine nøkler. Men han insisterte, og så kom det en lang harang om hvordan jeg i forrige uke, på vei ut av stasjonen, hadde bøyd meg ned for å plukke opp et kopikort som hadde falt ut av skjortelommen, og hvordan disse nøklene hadde trillet ut av jakkelommen min samtidig, kanskje gjennom et hull. <Du hadde dårlig tid, og det var andre kunder i butikken, så jeg rakk ikke å ta deg igjen, men her er de iallfall.> Jeg husket godt episoden med kopikortet, det var en mild dag og jeg var på vei til Dragvoll, og joda, jeg hadde på meg en tweedjakke jeg sjelden brukte. Men nøklene hadde jeg ikke sett for mine øyne før.

Nåvel. Denne betjenten – er det ikke det det heter? – var en sympatisk fyr, trivvli som trønderne sier, men han insisterte på at det var mine nøkler. Til slutt hadde jeg ikke annet å gjøre – for jeg ville komme meg hjem og var ikke det minste interessert i å diskutere et sett nøkler resten av formiddagen – enn å stikke nøklene i lommen og karre meg hjem.

Dere skjønner sikkert at denne hendelsen brakte meg litt ut av fatning. Jeg hadde en semesteroppgave å skrive, jeg var halvveis og skrivebordet var dekket av bøker og artikkelkopier. Jeg prøvde å sette meg til, men fikk bare hakket ned en halv setning før jeg måtte ut og lage meg en kopp kaffe. Slik gikk formiddagen; da jeg satte meg til igjen følte jeg meg sulten, neste gang fikk jeg en uimotståelig trang til å sette på den nye Santana-CD’en jeg hadde kjøpt noen dager tidligere, og da klokken var passert to uten at jeg hadde kommet i gang med arbeidsdagen, begynte jeg å ringe til folk jeg kjente med tanke på å ta noen øl samme kveld – noe jeg slett ikke hadde verken tid eller lyst til. Det var jo disse nøklene, som jeg hadde lagt på speilhyllen i gangen, som ødela konsentrasjonen. Kunne de være mine? I så fall – hva låste de opp? Husk at jeg var treogtyve år gammel, student, og det var ikke mange nøkkelknipper som hadde passert gjennom hendene mine ennå. Kunne det være nøkler til den gamle jobben min på supermarkedet? Niks, ingen hadde gitt meg nøkler dit. Kunne de stamme fra en annen jobb, i så fall hvilken? Fra studenthybelen på Sogn? Jeg så for meg inngangspartiet til blokka jeg hadde bodd i, og husket at det bare var én nøkkel som åpnet både hovedinngangen, korridoren og min egen hybel – ikke sant, hovedinngangen hadde en allmenn lås som mange ulike nøkler passet i, og så videre. Ving-nøkler, sant nok, men det var bare én pr. snute, og postkassenøkkelen var av et annet slag.

Vel. Sånn holdt jeg på hele dagen. Om kvelden gikk jeg ut og drakk øl med et par nye kompiser på faget, og jeg fortalte dem hva som hadde skjedd. <Dø, du hakke bodd flere steder i livet ditt, a?> sa en av dem. Da slo det ned i meg. Jeg hadde hatt et barndomshjem! Takk skal du ha, sa jeg, eller noe sånt, jeg ville aldri ha kommet på tanken selv.

Jeg hadde ikke snakket med foreldrene mine på nesten et år, helt siden forrige julaften. Ikke slik å forstå at vi var uvenner, men det falt seg bare ikke slik. Jeg hadde ingen ting imot dem, men da jeg var nitten og flyttet ut, var løpet kjørt, liksom, da hadde vi tatt ut alt, og jeg tror alle parter var glad til for at jeg klarte meg selv nå. Lillesøsteren min særlig, kanskje, hun kunne ikke fordra meg. Hun flyttet ut året etter meg, og da solgte foreldrene mine huset og kjøpte seg en terrasseleilighet med utsikt til fjorden. Men ingen, minst av alt jeg, hadde tenkt over at jeg hadde et sett nøkler til huset.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.