<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Den natten hadde jeg problemer med å sove. Jeg tenkte litt på foreldrene mine, prøvde å huske hvordan de så ut, hva de drev

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

med, hvordan de var, sånne ting. Fattern min tilhørte dem som fikk nyhetene gjennom historiebøkene. Han var som grunnleggeren av Oslo Banankompani, som iallfall ifølge myten var en lyriker som måtte ha noe å leve av, og som derfor fant opp Banos bananpålegg. A first, som vi sier. Det fantes ikke andre steder enn i Norge, selv etter at firmaet ble kjøpt opp av Sunda. Nå er det kanskje ikke en eneste boks Banos igjen noe sted. Muttern var en typisk oppofrende og småhysterisk husmortype som gikk og ordnet og fikset hele dagen, når hun ikke var på jobb, da. Hun ville ha holdt seg mye bedre hvis hun hadde klart å ikke la seg friste inn i ekteskapet, det er jeg ganske sikker på. De var forresten ikke videre gamle da de solgte huset, rundt femti tror jeg, og de var i full sving. Fattern drev en eller annen type bisniss med mobiltelefon og grønn Audi, muttern jobbet på Arbeidsformidlingen i byen.

Så tenkte jeg på huset jeg hadde vokst opp i, et gammelt rukkel av en hvitmalt enebolig, trekkfullt om vinteren, deilig og kjølig de rundt fem dagene det er for varmt utendørs, det luktet støv og jord i kjelleren, jeg hadde en taklampe med bilmotiv på rommet mitt, som jeg aldri fjernet selv da jeg kom i tenårene, det luktet alltid kaffe, røyk og vaskemidler på kjøkkenet. I hagen hadde vi hatt et huskestativ, en sandkasse som ble hjemsøkt av katter hver natt, og som vi kvittet oss med da søsteren min begynte på skolen... dere skjønner, ikke sant, det nøkkelknippet var som en madeleine for meg, det satte i gang et skred av erindring som jeg mistet kontrollen over. Så da jeg kom meg opp neste morgen, i sekstiden ga jeg opp å få noe søvn, gikk jeg rett til jernbanestasjonen og satte meg på dagtoget sydover. Det var en idiotisk ting å gjøre, jeg brukte både tid og penger jeg egentlig ikke hadde, men jeg følte at jeg måtte se barndomshjemmet mitt igjen. Vel, jeg slumret litt på toget og følte meg ganske pigg da jeg gikk av på Oslo S og skiftet til Ljabrutrikken. Da trikken passerte Holtet, begynte hjertet å banke ukontrollert, det kjentes som om alle medpassasjerene kunne se hjertet banke gjennom skjorten og jakken jeg hadde på meg. Jeg svettet i håndflatene, det var ganske sterkt, det var som om mange års undertrykte følelser kom bølgende opp i meg helt uten forvarsel. Nå kom jeg meg selvfølgelig av trikken, knugende på nøkkelknippet i venstre jeanslomme, og spaserte den strekningen jeg i nitten år hadde tenkt på som hjemover, men som nå bare var en hvilken som helst strekning et hvilket som helst sted. Vel, huset sto der, det, på avstand så det ikke ut til at de nye eierne hadde gjort særlig store forandringer. Klokken var tre på ettermiddagen nå, og jeg var usikker på om det var noen hjemme. Da jeg kom nærmere, la jeg merke til at de nye eierne hadde lagt ny taksten, skiftet ut vinduene og skrapet og malt en hel del. Det kunne se ut som om de hadde innredet kjelleren også, det hang iallfall blomstrete gardiner i de lave kjellervinduene som var vendt ut mot forhagen. Det sto et vanlig navn på ringeklokken – Jensen eller Johnsen eller noe sånt, spiller ingen rolle. Jeg ringte på, ingen svarte. Jeg prøvde å kikke inn gjennom vinduene, det hang en sånn tåpelig elektrisk julestjerne i ett av dem, men det var dunkelt der inne. Åkei, tenkte jeg, jeg kan låse meg inn, det står ingen ting om noen alarm her, og dessuten er dette på en måte fremdeles mitt hus, jeg har bodd der mye lenger enn dem. Men da oppdaget jeg at de hadde skiftet låsene. Hva skulle det være godt for, tenkte jeg, nå var jeg litt fornærmet på disse menneskene, hva er det de innbiller seg, liksom. Jeg sto der litt rådvill, men så husket jeg hva jeg pleide å gjøre når jeg hadde låst meg ute som barn. Kjellerlemmen var nemlig nesten alltid åpen – iallfall den gangen – sprøtt, kanskje, man kunne jo spasere direkte fra potetkjelleren og opp i huset, men foreldrene mine tenkte aldri så langt.

De nye eierne gjorde tydeligvis heller ikke det, og dermed kom jeg meg innendørs. Det første jeg merket da jeg gikk ned i kjelleren, var at lukten var annerledes. Det luktet av støvete vegg-til-veggtepper og limtre; og ganske riktig, kjelleren var innredet med kjellerstue og hobbyrom. De hadde til og med murt opp en peis der. Ikke verst, vi hadde aldri kommet på den tanken, tenkte jeg.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.