<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Ålreit, dere vet hva jeg skal si, ikke sant. Jeg gikk opp i første etasje og snoket rundt, la merke til at kjøkkeninnredningen var

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

helt ny – en stygg, nasjonalromantisk variant i hel furu med grove utskjæringer i bondestil – at stuen var malt mørkegrønn, at de hadde revet en vegg for å få åpen løsning mellom stue og gang; jeg gikk opp – det falt meg ikke inn at eierne kunne komme hjem, og at de muligens ville bli en smule overrasket over å finne meg der – og inspiserte soveværelsene. Hele huset var tett og fint nå, lunt. Alt var nytt oppe også, mine foreldres rom var malt i en vulgær rosa farge, og en sengegavl med en altfor stor innebygd digital klokkeradio tok oppmerksomheten bort fra de nydelige takrosettene. Rommet til søsteren min hadde fått Ole Brumm-tapet og Vålerenga-gardiner, og så var det mitt eget rom, da, der hadde de lagt furupanel på veggene og et skittenbeige teppe på gulvet. Noen plastleker lå strødd, og en køyeseng med innebygd sklie tok opp omtrent halve rommet. Da oppdaget jeg lampeskjermen, den med bilmotiv. Den hadde de glemt å fjerne. Jeg satte meg på sengekanten og så opp på den. Skulle jeg skru den ned og ta den med meg? Herregud, nei, det var her den hørte hjemme.

Da jeg listet meg ut samme vei som jeg kom, var jeg lettet – men jeg visste ikke hvorfor. Var det fordi praktisk talt alle spor etter min barndom var slettet ut; eller var det fordi ett spor var blitt igjen, som en påminnelse om at det fantes et arkeologisk lag under det nåværende, som var mer meningsmettet og i en viss forstand mer autentisk? Jeg vet ikke. Klokken var over fire nå, og jeg hadde lyst til å hilse på de nye eierne, så jeg gikk til kiosken og kjøpte meg en pølse i lompe, ruslet litt rundt Sæter-krysset for å sjekke at alt var som det pleide – det var ikke mer enn fire år siden jeg hadde dratt hjemmefra, men det føltes som et helvt liv, ikke sant – og så gikk jeg gjennom snøslapset tilbake til huset vårt.

Etter en liten stund kom den nye eieren i en stor sølvgrå Mercedes-Benz av nyere modell, som det heter når man ønsker å markere at en bil er dyr. Han virket lite tilfreds med synet av meg sittende på trappen, men jeg forklarte ham nå hvem jeg var. Han var nordlending og jobbet som elektriker. Han inviterte meg ikke inn. Plutselig spurte han om jeg likte musikk. Jo, det gjorde jeg da. Da fortalte han at han nettopp hadde oppdaget en musiker ved navn Ray Antoinette, det var altså denne felespilleren fra Mauritius, som i alle år og til alle årstider spilte på Karl Johan til akkompagnement fra en kassettspiller, og som solgte egne kassetter. Bedre musiker finnes ikke, sa elektrikeren fra Nord-Norge. Jeg hadde ingen ting å si. Så jeg takket for praten og gikk tilbake til trikkeholdeplassen. Nøklene kastet jeg i en kommunal papirkurv på veien.

Det var først da jeg var tilbake i Trondheim at det slo meg som en litt merkelig ting at jeg ikke engang hadde ringt muttern og fattern mens jeg var i byen. På det nærmeste var jeg ikke mer enn fem hundre meter unna leiligheten deres, men det falt meg ikke på noe tidspunkt inn at den kjensgjerningen hadde noe med noe som helst å gjøre."

Peter har tenkt å slutte der, og tar en slurk vin, men det er fremdeles stille rundt bordet, og øynene er rettet mot ham. Han må visst si mer.

"Hva handler denne historien om? Det har jeg tenkt mye på." Løgn, tenker K. Dette er åpenbart første gang han stiller seg spørsmålet. Peter fortsetter, med svakt skjelvende stemme – rent faktisk skyldes det at han ikke aner hva han skal si, men han satser på at tilhørerne tolker det som et uttrykk for en dypt emosjonell tilstand. "Den har jo noe å gjøre med den tapte barndom, den tapte uskyld, det at vi aldri kan få den tilbake. Det har også noe å gjøre med det merkelige forholdet vi får til familien i et land som Norge, bruk-og-kast-samfunnet, verken foreldre eller barn bryr seg det døyt om hverandre i den lange perioden etter at barna er myndige og før foreldrene blir gamle og skrale. Hvordan vi klarer å legge bak oss og glemme de utroligste ting, de viktigste kanskje, og husker noen spredte, utvalgte symboler som vi bærer med oss videre; det rasjonalistiske teknokratiet på den ene siden og den selektive sentimentaliteten på den andre siden – altså, hvis den lampeskjermen ikke hadde hengt der fremdeles, ville jeg ikke hatt noe som helst. Da ville jeg hatt blanke ark fra den dagen jeg flyttet hjemmefra. Det er som i denne novellen av Burgess, der hovedpersonen har lagt alt bak seg – han er en nomade, en reisende forretningsmann uten familie og uten hjemsted – men han har bevart et lite skrin i en oppbevaringsboks i London, hvor han har et bryllupsbilde av sine foreldre, en kladdebok fra skoledagene, en amulett han vant på tivoli i Brighton som gutt, slike ting. En tynn navlestreng, men det er ikke nødvendigvis mer som skal til for å gi oss et ankerfeste." Peter forstår neppe alt han har sagt, men nå innser han forhåpentligvis at selv om denne historien knapt hadde et eneste dokumentarisk element, er den sannere enn de fleste sanne historier.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.