Flagget er et klikkbart kart.

 

En blek sol – noen av vår tids altfor mange apokalyptikere ville kalle den blodrød og illevarslende – har nettopp steget mens

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

jeg drikker flyets grusomme pulverkaffe med radioens kakling som lydtapet, den er ikke det minste mer forsonende i Danmark enn den var i steinbruddet. Det første halvåret innbilte jeg meg at dansk radio holdt et høyere nivå enn den norske, men denne feiltagelsen viste seg i ettertid blott og bart å skyldes at det danske språkets sensuelle gutturalitet fremdeles hadde en eksotisk klang for mitt utrenede øre; vant, riktignok, til å tyde sydfranske dialekter med tungt islett av italiensk eller provençalsk patois, men elendig til å sondre mellom de skandinaviske variantene. Radioverten snakker frenetisk for å skjule at han ikke har noe å si, billig triks – ordene, skriver Voltaire, er ment å skjule våre tanker – og spiller dum rytmisk populærmusikk, ti øre for tankene hans. Om bare et par minutter kan jeg få inn BBC World, da ligger Danmarks Radio langt bak meg. Jeg trekker ut hodetelefonene og legger dem i stollommen. Men nei, misforstå ikke, jeg er mindre snobbete enn disse halvferdige morgentankene gir inntrykk av. Jeg er en av de siste, eller forhåpentligvis en av de første, anarkister. Jeg skiller mellom kvaliteter, ikke mellom høyt og lavt. Jeg driter i smaksdommernes rangeringer, jeg er i mine modne år havnet på den konklusjon at den feterte sosiologen fra Syd-Frankrike burde ha tilbrakt det fjerne syttitallet med å drive vinforretning i stedet for å sosiologisere over smaken vår – Pierre Bourdieu er et godt, solid navn for en pålitelig vinhandler med et upretensiøst utseende og en veltrenet gane – så kunne han vende tilbake til sosialteorien som et bedre menneske etterpå, med blussende kinn og brennende engasjement, og vi sakesløse europeiske borgere ville ha sluppet å bli plassert vilkårlig på x- og y-akser avhengig av vårt syn på hjemmeinnredning, rå biffer og Bachs fulltempererte klavér; jeg har ikke et eneste personlig frigjøringsprosjekt forbundet med mitt forbruksmønster, som heller ikke er klassemessig betinget. Jeg elsker min espresso og mine førsteutgaver, men jeg går i klær jeg trives med uten å gjøre noe nummer av det, og lytter heller til levende jazz enn til hermetisk kammermusikk. I Tsjekkia går vi også på ski, sa en bekjent en gang, men vi maser ikke med det.