Bortsett fra klimaet, hadde Trinidad nesten ingen ting felles med det enkle tropeparadiset hun hadde sett for seg. Hun

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

var usikker på hva det var, men de hun hadde truffet der var helt forskjellige fra mennesker hun hadde truffet andre steder i verden. Ikke var de europeere, heller ikke nordamerikanere, og iallfall ikke afrikanere, selv om mange av dem så vagt afrikanske ut. For hvis nordamerikanere ser en peis med fyr i, begynner de å kline, ettersom de har hele forestillingsverdenen sin fra Hollywood. Trinidad var ikke slik, der var det mer som om hele befolkningen var født og oppvokst i en tvers igjennom postmoderne kultur, uten at det plaget dem et sekund at de store historienes tid var over, at det ikke lenger fantes noe arkimedisk punkt, at identitet er under kontinuerlig forhandling. Snakk om å møte seg selv i døren! Kanskje hun ville klart å slappe av hvis hun var født der. For flere uker siden hadde doktor Braithwaite forklart Lise hvorfor det var så mange kjønnsskifteoperasjoner på Trinidad. "Look at me," sa han. "Navnet mitt er engelsk fordi han som eide tippoldefaren min var engelsk, utseendet mitt er afrikansk med noe europeisk og noe asiatisk, og kanskje noe indiansk. Og jeg bor på en øy hvor samtlige innbyggere må finne opp seg selv hver eneste dag. Vær så snill, ikke kom til meg og snakk om røtter!" Alt dette hadde han sagt uoppfordret da hun var inne til den første konsultasjonen, hun ble taken aback. Man is born with boots, not with roots; føtter og ikke røtter. Han fortalte at alle på Trinidad spilte roller, det var som et karneval på lavbluss året rundt. "Just turn up the volume two degrees, and wham! you have this irresistible and unbelievably noisy carnival spectacle." Men han snakket også om folk som spilte seg selv, "people who are playing themselves", som om de var mislykte skuespillere, de hadde ikke klart å overbevise omgivelsene om at de var dem de ga seg ut for å være. "Your mask has got to convince and seduce. That’s my job, to give you one of those, see?" Dr. Braithwaite mente at med alle de usikre, flytende, flertydige, utydelige identitetene trinidaderne brisket seg med, ble kjønnsskifte en ganske hverdagslig ting. For ham var det fullkomment naturlig at kjønnsskifteoperasjoner var blitt en trinidadisk spesialitet. "But at the same time it’s an old Catholic society, remember!" Han mente at folk flest var helt for kjønnskifter, utroskap, porno og alt det der, men de sa det ikke høyt, og samtidig var de imot fri abort. "Even here, change can be sluggish sometimes."

På en merkelig måte var Trinidad likevel ganske likt Norge. Der var de nemlig også overbevist om at verdenshistoriens viktigste hendelser fant sted i deres land. En mann hun var kommet i snakk med en kveld like før operasjonen, hadde til og med påstått at moderniteten ble funnet opp på Trinidad. Slaveriet, kapitalismen, rotløsheten, sa han. Noe i den retning iallfall. Trinidad er ikke et sted, sa han, det har ligget i cyberspace siden femtenhundretallet, dette er moderniteten på høygir. Og så la han ut om calypsoen, en blanding av franske ballader og afrikanske rytmer; snakket hvordan trinidaderne hadde skiftet språk fra fransk til engelsk i løpet av et par år, da de skjønte at engelsk var fremtidens globale språk – Lise trodde ikke halvparten, men hun aksepterte at folk gikk rundt og trodde sånne ting, hjemme trodde de ting som var verre enn som så. Han snakket også masse om steelband, denne typen, han var en liten, gulbrun type med krøllete hår, bart og antydning til skjeve øyne, Lise spurte ham hvor han hadde sine røtter, da lo han, og sa "Fra Canton til Calcutta, eller, eventuelt, fra Skottland til Zanzibar", og så ble det med det, hun kunne ikke spørre mer da. Steelbandmusikken, påsto han, var et bevis på at alt som er nytt i verden kommer fra steder som Trinidad. "A bit of this and a bit of that, that is how newness enters the world," sa han, det hørtes ut som om han siterte en dikter. Før annen verdenskrig fantes noen riktige skramleorkestre på østkanten her, de slo jernstenger mot hverandre og hamret på hjemmelagede trommer under karnevalet, målet må ha vært å lage så mye bråk som mulig. "You see, we’re a very noisy, boisterous people," sa typen og smilte varmt, han var mer glad i landet sitt enn Lise noen gang hadde vært i sitt. Så hadde det seg slik etter annen verdenskrig at amerikanerne etterlot seg en masse tomme oljefat, og en eller annen gluping oppdaget at hvis man lagde en fordypning i bunnen, kom det en bestemt tone når man slo på den. Denne kisen lagde tre fordypninger i oljefatet sitt, og dermed kunne han spille "Mary had a little lamb". Den lille rotløse akademikeren ble ivrig nå, så Lise kjøpte en Carib til ham, og så slo han liksom ut med armene – fy som han svetter, tenkte hun – og sa at bare i løpet av et par år fantes det flere dusin steelband på øya, noen av oljefatene hadde nok fordypninger til å dekke tre oktaver, nå hadde de både bass, tenor og solofat – og så spurte han Lise om hun visste hva de spilte. Tja, hun hadde vel hørt steelband, men nei, hun hadde ikke lagt merke til det. De spiller Bach og Tsjaikovskij, sa han og gliste søtt med den gule tanngarden sin. Du skjønner? sa han, eller noe slikt. Her kan folk gjøre hva som helst. Du er en fattiggutt fra Laventille, du kan knapt skrive navnet ditt og har aldri hatt på deg et slips, men ingen har fortalt deg at du ikke kan spille Bach og Tsjaikovskij, og derfor gjør du det. Middelklassen på Trinidad har aldri skapt noe som helst, sa han og drakk hele seidelen i én slurk. Så gikk han.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.