Til tross for navnet, er ikke Connaught Place en plass. Den er et system av konsentriske sirkler, som er gjennomskåret omtrent slik man  



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

skjærer opp en tradisjonell bløtkake -- i tolv stykker -- på størrelse med en middels stor by. Den er faktisk en middels stor by ved navn New Delhi sentrum, som konkretiserer et kjennetegn ved enhver skikkelig by, nemlig aksen mellom sentrum og periferi, der intensiteten, tettheten og hastigheten synker etter hvert som man krysser sirklene på vei fra midtpunktet – selv Oslo hadde dette preget; restaurantene og frisørsalongene i sentrum var alltid fullere og travlere enn dem på Vinderen og Bøler, men til gjengjeld hadde de høyere driftskostnader.

Da de britiske erobrerne omsider klarte å bestemme seg for at imperiets hovedstad ikke skulle hete Calcutta likevel, og iallfall ikke Bombay, måtte de bygge en ny by i full fart. Gamle Delhi var altfor irrasjonell, altfor asymmetrisk, den var – og er – et rotete nett av trange smug og tykke, forvirrende avleiringer av en kaotisk historie nedfelt i segmenter av varierende dybde, med fort, templer og moskeer, ruiner og slitne handelshus, åpen kloakk, sykkelrickshawer og krydderselgere som stilte ut sine varer på fortauet. New Delhi er den åttende byen som er blitt anlagt de siste tre tusen årene i dette området ved den livgivende, gyllenbrune Yamuna, en av de to-tre viktigste elvene i Ganges-systemet. Den eneste monumentalbygningen verd å snakke om i gamle Delhi, sett med imperialistiske øyne, var det røde fortet som Shah Jahan, mogulherskeren husket for å ha latt Taj Mahal bygge på sekstenhundretallet, hadde anlagt som sentrum i sin nye hovedstad, Shahjahanabad. Han rakk aldri å innvie den. Selv om Shah Jahan hadde vært forutseende nok til å avrette alle sine jevnaldrende mannlige slektninger, hadde han ikke regnet med sine egne sønner. I 1648 ble han avsatt av sønnen Aurangzeb, som var barmhjertig nok til å plassere faren i husarrest i Agra Fort, hvor han ved hjelp av et håndspeil kunne skimte sine arkitekters og håndverkeres mesterverk gjennom en luke, verdens nest mest berømte gravkammer (etter Kheops-pyramiden), reist til minne om hans kone Mumtaz Mahal, og betraktet som en overjordisk kjærlighetserklæring av mange hundre millioner; mennesker som er så viselig utstyrt at de glemmer at han kaldblodig lot sine brødre og fettere myrde, og i stedet husker at han savnet sin avdøde kone.

Etter mogulene kom britene. For en optimisme, hvilket overmot koloniherrene fremdeles kunne tillate seg å ha den gangen, i etterdønningene av Victoriatiden, før første verdenskrig hadde rukket å spre pessimisme og fortvilelse langt inn i de europeiske aristokratiene, industrisamfunnets nedadstigende klasser. Den kongelige arkitekt Lutyens (sir Edwin Lutyens, for å være presis) fant frem passer og viskelær, brettet opp skjorteermene og satte i gang. Han tegnet opp brede boulevarder med tanke på staselige seiersparader etter vellykte felttog, massive monumentalbygg og krigsmonumenter som måtte virke direkte gudsbespottende i sin himmelropende påståelighet. Lutyens hatet indisk arkitektur, og som for å fjerne enhver tvil om dens tilbakestående karakter, sendte han to instruktive definisjoner til sin kollega og medsammensvorne Baker: "Hinduistisk: Lag kvadratiske stener og bygg på barnslig vis, men før du gjør det, hugg border og fryktinngytende fasonger inn i hver eneste sten. På toppen – plassér en løk. Mogulsk: Bygg en enorm klump av grov sement, elefantaktig, på et særdeles enkelt rektangulært eller åttekantet plan, smekk en kuppel på toppen uansett. Dekk den til med en glasur av stenmønstre. Legg inn juveler og edle stener hvis du har råd ... Så, på toppen av klumpen, plassér tre turnips." Da kong George antydet at han kanskje kunne hente noe inspirasjon fra landets egen byggekunst, skrev Lutyens rasende til sin kone at man kunne bare forestille seg Shakespeares reaksjon hvis dronning Elizabeth hadde beordret ham å skrive en ode i Chaucers versemål.

Likevel endte New Delhi, sannsynligvis på grunn av en påvirkning gjennom osmose eller hypnose, som en kreolsk legering av mogulsk, romersk og britisk arkitektur. Den uvirkelig brede og staselige Rajpath, tidligere kjent som Kingsway, brukes i dag nesten utelukkende til spaserturer av masochister som uvisst av hvilken grunn – en spaltist har antydet at de fleste av dem må være klimaflyktninger – liker å utsette seg for de penetrerende strålene ovenfra. Det moderne India har i mesteparten av sin levetid ikke vært like begeistret for pompøse militærparader som det britiske imperium var, Hanuman være lovet.

Elleve år etter at Lutyens hadde fullført sitt livsverk, var India en selvstendig stat. Dårlig timing er nesten uten unntak lettest å få øye på i ettertid.

Det er tre nivåer av gater i Connaught Place. Hovedgatene har fortau innhegnet av hvitmalte, pseudoromerske søyler og bueganger à la Bologna. Der selges overklassetjenester som skopuss og drosjeturer, og kostbare forbruksvarer som importerte sigaretter og europeiske søndagsaviser. Butikkene og restaurantene er også for de rike, og de opererer stort sett med faste priser. Der ligger Delhis eneste minibank som aksepterer VISA, bokhandlere som selger Sheldon og Ludlum, klesbutikker som både fører Lacoste og syr silkedresser etter mål, flyselskaper, et utrolig antall kashmirske teppeforretninger og globale kjeder som Pizza Hut og McDonald’s, riktignok med uvanlig stort vegetarisk utvalg. Mellom de bredeste ringveiene løper en smalere gate, hvor forretningene er mindre, mørkere og skitnere, søppelhaugene i rennesteinen større og mer illeluktende, og hvor trehjulete autorickshaws er et vanligere syn enn biler. Det tredje nivået, smugene, var ment, og fungerer fremdeles, på samme måte som tjenernes smale lønnganger mellom salene i store herskapsboliger. De er mørke og avgir en eim av kullos og forråtnelse. Der inne, mellom parkerte sykler og brukte engangssprøyter, steker arbeidere poteter og koker te til lunsj, og de lavere kastene foretrekker å bruke disse korridorene på sin vei til og fra arbeid. Inngangen til disse smugene er kamuflert, man ser dem ikke om man ikke vet at de er der. India ville ikke ha vært India om ikke befolkningen var delt inn i minst tre tydelig adskilte nivåer i enhver sammenheng. På dette punktet harmonerte britenes og Lutyens imperialistiske ideologi perfekt med det brahminske verdensbildet.

Den innerste sirkelen i Connaught Place er Connaught Circus, en gigantisk rundkjøring med grøntareal i midten, nylig omdøpt til Rajiv Chowk – men India ville ikke ha vært India om ikke de to navnene fortsatte å eksistere side om side i mange år. I øyeblikket var den brunsvidd og støvete, for monsunregnet hadde uteblitt i år. Plassen myldrer til enhver tid av skopussere, øreskyllere, hjem- og hundeløse mennesker og menneskeløse hunder, suvenirselgere, ryggsekkturister, trippelarbeidende mennesker på vei fra en jobb til den neste, halliker, paanwallahs, swamier og lykkejegere fra hele India. Som et mikrokosmos av India selv, gir den generøst plass til alle slags mennesker, men den setter som betingelse at ingen av dem krever verken konstantstøtte eller mestepensjon.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.