Foreløpig spaserte de opp staselige Shantipath, hvor en av Delhis 40 000 kuer, dette enslige eksemplaret for øvrig utstyrt

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

med et atypisk Hereford-utseende, gresset i midtrabatten og en enslig gribb kretset ominøst over de enorme dypblå løkkuplene til Pakistans High Commission, en bygning som med sin prangende, pseudomogulske stil fortalte verden at Indias vestlige uvenn og kulturfrende var en stormakt uansett hva den fiendtlige indiske pressen måtte få seg til å påstå. I smale sidegater sto en travel chaiwallah og solgte beige te i små glass til fattige arbeidere med grimete klær, mens et par autorickshawallahs ropte til hvitingene at de var klare for oppdrag.

Anlegget var et lite reservat, som foruten ambassaden og ambassadørens bolig også inneholdt fem bungalower for høyere norske funksjonærer, hvorav én flunkende ny, en stor hage med svømmebasseng og et vissent hjørne med tjenerboliger. Tross alt ga området en litt mindre innestengt følelse enn de norske bistandsghettoene som fantes i flere av Norges såkalte samarbeidsland, oaser av lutter velstand og sosialdemokratisk snusfornuft omgitt av den stinkende elendigheten som rettferdiggjorde norskingenes tilstedeværelse, og som de hadde råd til å barrikadere seg mot.

Selv på de snorrette, velstelte boulevardene i ambassadestrøket Chanakyapuri, hvor det alltid føles som om det er fem grader kjøligere enn i resten av New Delhi, finnes et representativt utvalg av liggende, sittende, stående og gående tiggere, sittende under trær om sommeren, tullet inn i fillete brune tepper om vinteren; de virker radmagre og tannløse uansett alder, med sine blikkbokser, armstumper, byller, skitne bandasjer, bedende blikk og gester som kaller på medlidenheten hos de tilreisende som ikke alt har rukket å bli likegyldige overfor den grenseløse menneskelige tragedien som finnes på hvert gatehjørne i India. Den prosessen tar omtrent to timer, tenkte Peter. Mennesker som kjemper med nebb og klør for enerom til alle gamle norskinger og synes det er en nasjonal skam at minstepensjonister bare har råd til én Sydenferie i året, bruker mindre enn to timer på å justere sanseapparatet slik at de uten videre avfinner seg med at alt er i sin skjønneste orden når de ubekymret slentrer forbi hjemløse beinrangler fra to år og oppover, som knapt klarer å skrape sammen til en bolle dal og ris om dagen.

"Dette er stedet," sa Nigel idet de passerte rundkjøringen der Kautila Marg krysser Shantipath, og fikk øye på de gråhvite ambassadebygningene, "for gratis fettmåltider og trygge ritualer. Her er det sekkeløp og eggedosis på syttende mai, julenisser på rickshaw eller elefant som deler ut koselige presanger til rosa barn i julen, av og til har det vært sankthansfester her også. Det eneste som kreves for å bli invitert, er at man er norsking som bor i India. Spesielt, skal jeg si deg, å gå hjem fra julebord herfra, instant ticket fra Gnore til India."

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.