Jeg hadde sett Ali tidligere, men regnet ikke med at jeg var hans type – jeg var dessuten sikker på at han var hetero,

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

og han virket generelt uinteressert. Senere har jeg forstått at forklaringen er at det finnes kulturspesifikke måter å være homo på, og at selv annen generasjons innvandrere lærer slike ting av sin egen gruppe og ikke av norskinger – merkelig, men sånn er det visst. Alle pakistanerne i miljøet unntatt familien hans visste at han var homo, noen av jentene sa til og med at det lyste lang vei.

Vi hadde kjøpt E av den samme kroaten nesten samtidig, jeg hadde ved et slags uhell skubbet borti lærjakken hans. Glass vann? spurte han da han snudde seg. En røyk? spurte jeg. Så lett etablerte vi kontakt, og så lett kan det være å innlede et intimt forhold når man er homofil, vi er så vant til å være marginale og utenfor, vant til å spille og late som og skamme oss, at det ikke skal mer til enn en pille med smiley-ansikt og en vennlig gest for at vi går fullstendig opp i limingen og forsvarsløst hengir oss. Snakk for deg selv, sier dere andre kanskje, det er i orden; slik har altså jeg det. Og slik hadde Ali det den natten, det sa han mange ganger de kommende månedene. Vi danset i tre timer og gikk hjem til meg etterpå, for jeg bodde i Fredensborgveien da som nå, og uten å si noe særlig kledde vi av hverandre, og elsket vilt og ganske aggressivt tror jeg, til solen blendet oss, klokken må ha vært ni eller ti. Er det vanskelig for deg å stå frem? spurte jeg da vi til slutt lå utmattede, omsluttet av den stramme, innestengte luften. Verre enn for deg, men ikke så mye, sa han og smilte. Mer sa han ikke om det, men jeg visste da som nå at homofile ikke er spesielt populære i Pakistan, og neppe mammas og pappas yndlingsbarn blant pakistanere i Oslo heller. Ali snakket aldri om foreldrene sine, mens de fleste norske muslimer jeg kjenner gjør det i annenhver setning. Blir du giftet bort snart? spurte jeg. Snart, sa han og tegnet varsomt opp ryggtavlen min med en myk lysebrun pekefinger. Nei, ikke snart. Om en stund. Kanskje om noen år.

Jeg ble grådig etter noen få uker. Jeg ville at vi skulle flytte sammen, inngå partnerskap, vise oss sammen, jeg ville pynte meg med ham overfor vennene mine, både de som var hetero og de som var homo, og gjerne hele verden, jeg var blitt modig, jeg hadde ingenting å skjule for noen. Men Ali stilte sine betingelser. Du sier et ord til noen du kjenner om oss, og det er game over, skjønner du det? Jeg skjønte det, jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at patrilineære slektskapsbaserte samfunn er helt for forplantning og skeptiske til guttebarn som spiller sin sæd hele livet. Jeg fikk lyst til å taste kontroll-Z noen ganger på rappen for å se hvor mange tidligere valg jeg kunne gjøre om.

Det var ingen ting jeg kunne om datamaskiner som han ikke kunne bedre, bortsett fra muligens å spille Crystal Quest. Mens norske elever hadde drømt om karrierer som sladderjournalister, fotballspillere og tv-verter, hadde han først tatt svakstrøm – "det virket fullstendig fjernt for meg å begynne på allmennfaglig" – og deretter artium som privatist, før han begynte som realfagstudent på Blindern. Nå var han stipendiat, men ikke spør meg hva han forsket på, jeg er bare en stakkars humanist.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.