Gro heter hun, et velvalgt navn av minst to grunner, men foreldrene kan bare ha kjent til den ene, for hun er født

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

allerede tidlig på 1970-tallet. Hun bor i Hønefoss, en stasjonsby på Ringerike som verken er kjent for sine vannveier eller avl av fjærkre, men til gjengjeld er det nærmeste de velfødde og bredbente potetbøndene i distriktet kommer til å ha et urbant senter å identifisere seg direkte og inderlig med. Gro er ikke en av dem, selv om hun er født og oppvokst i Hønefoss. Hun arbeider i Staten, og derfor kjører hun over Sollihøgda to ganger om dagen – jeg aner ikke hva slags bil hun har, men det er helt sikkert en signalrød Golf. Nå er jo ikke hun akkurat den eneste som skal til og fra arbeid på omtrent samme tid, så hun bruker dobbelt så lang tid som avstanden skulle tilsi. Den lange turen utnytter hun så godt hun kan der hun sitter lunt i den intime blikkboksen sin. Hun røyker milde filtersigaretter, filer negler, leser overskrifter, rett som det er sitter hun og sminker seg i køen fra Sandvika og inn – men for det meste, vil jeg tro, snakker hun i telefon. De fleste av telefonsamtalene hennes er enten knyttet til jobben som avdelingsleder eller partiarbeid. Faktisk tror jeg de mest intime av dem ligger og vaker i den ekle gråsonen mellom jobb og privatliv. Etter at hun meldte seg inn i AUF for femten år siden, frivillig til og med, er så å si hele nettverket hennes forbundet med parti og byråkrati, den eneste grunnen til at hun betrodde seg til meg, var at jeg ikke kjente noen av dem hun kjente. Mellom telefonsamtalene regner jeg med at hun lytter til bilradioen med et halvt øre. På vei til arbeid summer P1s nyhetsmorgen i bakgrunnen, og på hjemveien ergrer hun seg hver dag over P2s ettermiddagsprogram, et spesialdesignet program for karrierekvinner som er livredde for ikke å være tidsriktige. Hun er ikke dum, skjønner dere, og det er noe av problemet her.

Karrierekvinner! Har noen kanskje hørt om karrieremenn? tenker Gro irritert der hun nå suser oppover E76 fra Sandvika denne grå og gufne høstkvelden – jeg har ganske mye sympati med henne, men ikke ubegrenset, altså. Hun har nettopp avsluttet en større handlerunde, barn av sin tid – vår tid – som hun er, og baksetet i Golfen er trekvart fullt av poser og kartonger fra ICA, Datavarehuset, Tybring-Gjedde, IKEA og et par klesforretninger. Hun ergrer seg, men irritasjonen gir etter for denne varme, deilige ilingen vi føler når vi har gjort et godt kjøp, og hun tenker på den gråmelerte drakten hun fant på salg i Bogstadveien; men det beste kjøpet tipper jeg likevel hun gjorde på IKEA. Det var en skrivebordslampe, tung i sokkelen av børstet stål, men med slanke rene linjer som gjorde den til forveksling lik en dyr italiensk designlampe. Gro fryder seg alltid over lure innkjøp, og hun er så dyktig til å utføre dem at en venninne sikkert har fortalt henne at hun må ha svart belte i shopping.

Dette er kanskje ikke helt bra, tenker hun der hun ligger jevnt i nitti gjennom dette skogkledte og kulturelt symbolmettede grenselandet mellom Bærum og Ringerike; men det er begrenset hvilke gleder livet har å by på. Nå er jeg niogtyve, tenker hun, og jeg har oppnådd mye på kort tid. Noen mann har jeg riktignok ikke, men ikke vil jeg ha noen heller. Menn er som kjent noen egoistiske slasker, og dessuten krever de en masse tåpelig dikking og omsorg som ikke passer min personlighet. Og selvfølgelig vil de ha barn. Et slikt liv ville ikke gå ihop, det står klinkende klart for meg – sånne ting tenker hun.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.