Flagget er et klikkbart kart.

 

Da hun dro, hadde jeg tråkket vannet faglig en lang tid, parallelt med at jeg fulgte luftstrømmen

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

oppover i det akademiske hierarkiet, og selv om hun forlengst hadde sluttet å lese mine artikler og bøker, må hun ha merket det. I selskapslivet begynte jeg vel å nærme meg en katastrofe, en gang like før oppbruddet sovnet jeg god og full med nesen dyppet i desserten. Stikkelsbærterte, tykk, sitrongul custard.

Jeg hadde gått gradene direkte fra ung og lovende til gammel og utbrent uten å ta veien innom den tunge, seriøse anerkjennelsen – jeg publiserte jevnlig helt til siste slutt, men hvis noen gadd å nærlese tekstene mine (hvilket ingen meg bekjent har gjort), ville de oppdage at jeg stagnerte kreativt i tredveårsalderen. Dette følte hun selv om hun ikke visste det, hun visste nesten ingen ting om det jeg holdt på med. Jeg, derimot, ble tvunget til å vite nesten alt om hennes daglige virke, hun hadde jo faenmeg okkupert hele garasjen med stashet sitt. Da jeg drev og stablet det i kasser etter at hun hadde stukket av, forsøkte jeg å knuse mest mulig. Det var lite som ville gå i stykker. Rukkelet hennes oppførte seg som enkelte mennesker jeg har kjent, de er for dumme til å la seg fornærme.

Til jeg var førti, var det henne jeg delte husbanklån og kroppssekreter med. Etter femten år og to barn, ville hun ikke mer. Hun var like gammel som jeg, og i tråd med den rådende ideologi i vårt samfunn, hadde hun stadig rett til å være like barnslig som en attenåring – ja, hun skulle faktisk skamme seg om hun ikke klarte det, såpass skyldte hun reklamen og damebladene. Hun hadde ingen problemer i så måte! Hun var så barnslig at jeg regnet det som temmelig sikkert at jeg ville bli sittende med ungene, men jeg kjente likestillingspraksisen i Norge for dårlig, gitt. En tøffelhelt var hva jeg hadde vært i femten år. A slipper hero, that‘s what I was, og det så ut til å fortsette. Hver onsdag og annenhver helg. Jeg stilte lydig opp, vant til at Staten skjøttet mine moralske dilemmaer med uklanderlig trippelmoral. Vi begynte nesten umiddelbart å trikse med systemet, jeg fikk ungene med på at det var mer praktisk om de bodde en stund i strekk hos meg, og hun hadde til slutt ikke annet valg enn å akseptere det, de var alt nesten kjønnsmodne og bedre i stand enn henne til å argumentere rasjonelt. Da sank temperaturen til lunk. Jeg slapp faktisk å se henne overhodet.