Flagget er et klikkbart kart.

 

Hun mistet vel for alvor respekten for meg da jeg begynte å snakke høyt om harskningsprosessen

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

jeg følte jeg gjennomgikk. Huden, håret og tennene var de første delene av organismen som fortalte omgivelsene at denne kroppen var i ferd med å klappe sammen, men jeg visste også, og forsmådde ikke å formidle til henne, at harskningen også skjedde bak huden. De ytre uttrykkene var likevel, som alltid, de mest iøynefallende. Hårvekst på de gale stedene, for eksempel; buskaset tetnet til i nakken, i ørene, på skuldrene – det begynte til og med å vokse svarte hårstrå ut av neseryggen min, i takt med at vikene i tinningene trakk seg tilbake. Så fikk jeg det innfallet at jeg skulle forynge meg, en idiotisk, tidsmessig idé – jeg sliter ennå med ettervirkningene – og meldte meg til hårfarging hos frisøren og facelift på Colosseum-klinikken flere år før denslags var vanlig. Hun sa ikke noe, men det var tydelig at hun mislikte det. Likevel var det først da jeg bleket tennene at hun mistet den siste resten av respekt for meg. Slik forfengelighet skulle åpenbart, i likhet med barnslighet og kreativitet, være hennes monopol i vår familie. "Fy søren, fatter," sa Bent da jeg kom hjem fra ansiktsløftningen, han var tolv da; "jeg synes du ligner mer på meg nå, liksom." "Det var nå liksom meningen," gliste jeg med fremdeles gulaktige tenner. Hun reagerte annerledes, eller kanskje likt, hun var iallfall sur resten av dagen. Det var først da, for jeg kan være litt treg, at jeg forsto at hennes dreiebok tilsa at jeg skulle eldes slik at hun kunne fremstå som ung. Sannsynligvis var det mest for å terge henne at jeg gjorde disse tingene, når jeg tenker etter. Så da jeg kom hjem en dag med kritthvite filmstjernetenner, hadde hun ikke åndsnærvær nok til å spørre ironisk om jeg omsider hadde skaffet meg det gebisset – neida, hun gikk ut i garasjen og furtet. Så dro hun da, et par måneder senere, og overlot det til meg å tømme huset for kitschy og klebrig kunsthåndverk – ja, hun hadde et marked, hun hadde kjøpere med god smak ut fra sine forutsetninger, det var bare ikke min smak, noe som var blitt stadig mer klart for meg i løpet av disse årene. Ut med vevete tepper, dekorerte vinglass og krukker med tykk glasur; inn med Vasarely-trykk, svarte spots, børstet stål, aluminiumsrør og trådinnretninger. Dette var det sene åttitall, en kalkulerende optimisme hadde endelig erstattet den sødmefylte sentimentaliteten i mitt hjem.