Et sted må vi begynne. La oss likegodt begynne i den mellomstore byen som strekker hals og pruster og bærer

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

seg og blåser seg opp for å forsvare at den gjør krav på tittelen storby, la oss begynne i dens innvoller – ikke de tabubelagte og rottebefengte fordøyelseskanalene, men de finere innvollene; for all del ikke kloakkens stinkende katakomber, men byens respiratoriske system, dens hjerte og lunger. La oss der se for oss en ensom mann med en bilnøkkel dinglende fra venstre hånd. I sin høyre holder han en tent filtersigarett, gloen er det første vi får øye på, den er en dansende ildflue. Han hutrer under den grågrønne høstfrakken. Han går med raske skritt på støysvake gummisåler i et stort, kaldt, halvmørkt rom. Både over og under ham er det rom av samme slag. Et par av dem har han alt besøkt, men mange gjenstår. Hvor mange vet han ikke, men huset er digert, ensomt og tomt, det gir gjenlyd uansett hvor man går i det. Av grunner som bare kjennes av de innvidde, har landets myndigheter valgt å kalle nettopp dette huset opp etter tidenes største dikter fra islandet. De få som ikke orker å kalle det ved sitt rette navn, sier i stedet "Tingen".

Langs rommets vegger står biler i alle farger og størrelser på rekke og rad, men det er glissent i kveld, for de fleste norskinger liker å drikke når de går ut på lørdagskvelden, og det er både dyrt og upraktisk å la bilen stå i et parkeringshus en hel natt. Men vanligvis fyller bilen, automobilen – den som beveger seg selv og gjør det både unødvendig og i tiltagende grad vanskelig for eieren å bevege seg – templene i våre byer. Bevegeren som får alle andre til å stå stille. Vår mann befinner seg altså i en arkitektonisk struktur av typen parkeringshus, og han leter etter bilen sin. Til tross for advarslene ved utgangene, hvor det står strenge oppslag om at du (for ingen sier De lenger i dette landet, ikke engang når de henvender seg til statsministerenspesielt ikke når de henvender seg til ham, han har faktisk nedlagt forbud mot bruk av De-formen i tilknytning til sin egen person) må huske hvor du har satt bilen din, glemte han det. Han har hastverk; forresten har han alltid hastverk, han er typen som har vent seg til å drikke Nescafé i stedet for kaffe, som tygger Extra samtidig som han røyker filtersigaretter for å gire seg opp, som har bil med automatgir for lettere å kunne snakke i mobiltelefon mens han kjører, han er inkarnasjonen av systemtro effektivitet. Han er en ganske høy mann, ikke gammel, ikke ung, barhodet med kort brunt hår – for det er mange år siden norske menn sluttet å gå med hatt, det er fotografisk dokumentert at dette skjedde en gang mellom skøyte-NM i 1962 og samme arrangement i 1963 – og nedenfor sitt bare hode bærer han en lyseblå skjorte og et mørkeblått slips med smale, diagonale gule striper, en nypresset bukse i grå ull og et par mørkeblå bukseseler direkte under frakken, for jakken henger i bilen, og han kan ikke finne den. Han husker da i det minste hvordan bilen så ut? Selvfølgelig gjør han det. Han har eid den i over et år. Men her han går og skanner, blir han usikker. Er den virkelig kremgul? Er den i grunnen en halvlang bil, eller er den noe kortere enn gjennomsnittet? Er den ren og blank slik at det vil skinne av den i det svake lyset? Han blir usikker, og kaldsvetter i håndflaten. For selv om han alltid gir inntrykk av beherskelse og selvtillit overfor dem han møter, er han en liten mann inni seg, ofte blir han redusert til en guttunge med bremsespor i underbuksen og halvgjorte lekser, som aldri klarer å fri seg fra frykten om å bli avslørt.

Han arbeider som informasjonsrådgiver. I et sjeldent selvironisk øyeblikk, etter flere glass champagne, har han fortalt sine nærmeste venner at han hele dagen "manipulerer, konspirerer og fakturerer", det er jobben hans. Men det meste av tiden tror han på det han gjør, han tilhører de lykkelige som har et arbeid de er stolte av, og det plager ham ikke det minste at han har brukt en halv lørdagskveld i møte med en kunde. Riktignok er han ute av stand til å finne bilen sin, men når han finner den, vet han nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på.

Han tar en kvadratisk mobiltelefon på størrelse med en diskett opp av innerlommen, skrur den på og slår et åttesifret nummer på selvlysende grønne taster. "Hei, det er meg." Pause. Kanskje hun lynraskt går gjennom sitt mentale arkiv for å skille ut mulige kandidater til den replikken? Sannsynligvis ikke. Etter et halvt minutt sier han: "Jeg vet det, men jeg er blitt litt forsinket. Du skjønner ... det er dukket opp noe jeg ikke regnet med. Neida, ikke noe alvorlig. Det skal bli kjempehyggelig, jeg kommer så snart jeg kan." Han hører skuffelsen og bebreidelsen i stemmen hennes, og i samme øyeblikk som han har slått av telefonen, kjenner han en hard klump forme seg i mellomgulvet. Han har aldri klart å si til henne at han elsker henne, en slik setning høres så dum ut, som om den var hentet fra en film med Jerry Seinfeld eller Arnold Schwarzenegger. I kveld skal han likevel si det, og i samme åndedrett skal han spørre om hun vil gifte seg med ham. Fri, heter det, selv om handlingen vil gjøre ham til det motsatte. Han skal vente til de har tatt et par drinker, men han vil gjøre det før maten, for hvis han venter lenger, vil hun merke at han er nervøs og åndsfraværende, og da kan det gå i ball. Men han er sen, kanskje hun vil være sur og tverr hele kvelden, i så fall må han utsette frieriet. Allerede for tre kvarter siden skulle han ha vært der, han skulle faktisk ha stilt henne det avgjørende spørsmålet omtrent nå. Klokken nærmer seg kvart på ni, og det er mange rom igjen å gjennomsøke. For alt han vet, kan han ha passert bilen allerede uten å se den. Han bestemmer seg for å ta en taxi. At han ikke har tenkt på det før.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.