<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Dette lille kammerspillet finner sted i en søvnig småby ved Oslofjorden, i et kulturelt miljø der historiekonstruksjonen

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

har en mer sentral plass enn fremtidsvyene. I denne byen sitter to mennesker på hver sin side av et lavt, ulakkert furubord, det er kjøpt i en kjedeforretning, men patinert i garasjen for å kunne passere som arvestykke om noen år. Han, som bærer det misvisende navnet Kåre – for aldri har han kåret noen eller selv blitt kåret til noe som helst – har nettopp lest vers fra Gilgamesh som vuggevise for deres felles toåring. Hun, som er døpt Gunhild – for da hun var liten, døpte foreldre fremdeles sine barn, også de som ikke holdt guder – har vasket opp og bladd fort gjennom lokalavisen, med en noe senket takt ved de tre sidene som inneholder rubrikkannonser.

Nå deler de en flaske rimelig chilensk rødvin. Den er vel og merke rimelig og ikke billig, slik den enkle landvinen som serveres i et hyggelig middagsselskap kan være både syrlig og fruktig, men aldri sur. De betrakter seg selv som nøkterne livsnytere; livsnytere av gemytt, nøkterne av nødvendighet. De oppfatter seg begge som vennlige og sympatiske mennesker, og de er begge godt likt på sine respektive arbeidsplasser, men sammen har de – i likhet med de fleste tosomme – vanskelig for å lokke frem nettopp slike egenskaper hos hverandre.

Tonen er som regel avmålt og småsur når de er på tomannshånd; grunnene veksler fra dag til dag – i dag irriterer hun seg spesielt over at han heller vil ha plastbåt enn trebåt; i går var han fornærmet fordi hun hadde snakket med en mannlig barndomsvenn uten å fortelle ham om det, han oppdaget det ved en ren tilfeldighet, hevder han – han snakker alltid i kursiv når han ønsker å underdrive eller overdrive noe. I forgårs var det henne som var surest, og grunnen var at han aldri husket å tørke opp på gulvet når han dusjet om morgenen. "Da må jeg få be deg om å presisere betydningen av aldri," svarte han i et forsøk på å snu bevisbyrden. Den underliggende konflikten er dyp og konstant, og de konkrete uoverensstemmelsene er bare milde krusninger på overflaten, iallfall hvis vi sammenligner med deres overordnede prosjekt om å gjøre den andre lik seg selv og å opponere aktivt mot ethvert tegn til grunnleggende ulikhet. Verken Kåre eller Gunhild har ambisjoner om å finne noe beundringsverdig hos hverandre. Som dere og jeg er de barn av sin tid, og de har ingen presserende grunn til å beundre andre enn seg selv. Hun er en vellykket informasjonskonsulent, og han er en nesten like vellykket arkitekt. De flyttet fra Oslo, det er snart to år siden, for å få mer tid til hverandre og til sin lille datter Oda. Hadde de ant hva det ville innebære å få mer tid til hverandre, ville de nok ha blitt og latt omgivelsenes støy og mas overdøve ekteskapets tomhet.

Kåre sier han er en rasjonell person. Gunhild sier hun er en forstandig person. Han klager over at hun ikke er tilstrekkelig prinsippfast, mens hun klager over at han bare er i stand til å forstå fenomener som kan tegnes med linjal og passer. "Noe som sier alt om arkitekter av din type," sa hun på direkten under sending, "er at dere ikke klarer å forholde dere til bygninger som ikke har en rettvinklet geometri, som Steiner-arkitekturen, for eksempel."

"Ha!" svarte han triumferende og ikke mindre stiltypisk, "du har kanskje ikke hørt om Steiners teori om engler, eller om den lemuriske tidsalder versus den atlantiske? Såing ved fullmåne, kukranier og mumling av okkulte besvergelser? Skal du gjøre Steiner-frik av deg nå, da? Det ville i så fall ikke forundre meg et sekund." Sånne ting sa de på direkten til hverandre, stakkars mennesker.

Selv om han aldri ville innrømme det overfor verken seg selv eller sin kone, har samlivet med henne forandret Kåre, særlig etter at Oda ble født. Hennes nærvær tvang ham til å tenke på temaer som aldri hadde interessert ham tidligere, og assosiasjonene han fikk, forbløffet ham. Allerede da jenta var tre måneder gammel, skjønte han hvorfor han så ofte følte trang til å prompe når han danset. Hennes liv dreide seg på dette stadiet utelukkende om grunnleggende, enkle kroppsfunksjoner: mat, søvn, tiss, bæsj, promp, rap. Den viktigste grunnen til at hun – i likhet med alle spebarn – likte å bli vugget, var at den rytmiske bevegelsen hjalp på fordøyelsen. Hun beveget seg jo aldri for egen maskin, det var ikke det minste merkelig at hun hadde problemer med å få luften ut. Det er derfor han så ofte føler trang til å prompe i en av de minst gunstige situasjoner som kan tenkes. Heldigvis danser han så sjelden han kan.

Alt dette skrev han i en tyve tusen tegns epost jeg fikk fra ham dagen før de skulle på lufta, sånn at jeg skulle skjønne at det eneste rasjonelle ville være å ta hans parti.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.