<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Kåre har våkent registrert datterens sekvens av utviklingstrinn. Gunhild har levd med dem,

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

de har vært en organisk del av henne selv; det er kanskje dette han hater mest ved kvinner – den fuktige, seige, søvngjengeraktige intuisjonen de plasker omkring i. Da Oda ble født, var morens første innskytelse at hun måtte hete Gunhild, for det lille krypet var jo identisk med henne selv. Dette har jeg forresten fra Kåre. Navlestrengen, morkaken, fostervæsken, brystmelken, det var en mer slimete og organisk opplevelse å bivåne et nytt livs første uker enn han hadde vært forberedt på, og det var først da Kåre ivrig begynte å mate datteren med grøt og morsmelkserstatning ved seks måneders alder at det ikke lenger var mulig for Gunhild å si at hver celle i Odas kropp – riktignok med unntak av kjønnscellene – kom fra hennes kropp. I ettertid har han gjort sitt ytterste for å ta igjen. Ofte har han hovert over middagsbordet med presise iakttagelser som er gått Gunhild hus forbi. "Hun har utviklet ny innsikt i relasjonen mellom gakkgakker og pippipper," kunne han si en dag, og tilføye med en allvitende mine: "En hårfin distinksjon i enkelte grensetilfeller, for hva med vadefugler for eksempel? For ikke å snakke om fjærkledte vesener som faller utenfor en slik rudimentær, dikotomisk klassifikasjon. Ta ørn og struts!" Noen måneder tidligere fastslo han med tungt alvor at hun hadde lært uttalereglene for "is" og "lys". Den norske y-lyden fantes jo ikke på så mange språk, med det resultat at lus og lys var, som han uttrykte det i en svakt nasal stemme, "vedvarende utfordringer for innvandrere med de forskjelligste morsmål".

Han har laget lister over alt Oda ikke må svelge – fra det opplagte, som sneiper og peanøtter, til ting det er vanskeligere å avgrense, som for eksempel det aller meste av naturen. Og selvfølgelig lar han henne aldri gå uten hjelm, uansett hvor hun måtte befinne seg, med mulig unntak for besteforeldrenes hjem – der oppstår det konflikter omkring hjelmbruk som han ikke alltid er opplagt til å gi seg i kast med. Ved en anledning skrev han til og med et femten siders notat til Gunhild, der han redegjorde for Odas optimale kosthold frem til treårsalderen. Kvinner blir sløve av å amme, mener ham, denne biologiske symbiosen gir dem, i tillegg til alt annet, et likegyldig forhold til alminnelig mat. Nå forbereder han et tilsvarende notat om aldersadekvate former for lek og intellektuell stimulans, skrev hun i det siste ebrevet jeg fikk fra henne.

Kåre er tilfreds med måten han fyller sin farsrolle på, han føler seg tidsriktig kompetent; han mestrer den slik en far av den nye tid forventes å gjøre det. Han vet at det er av og til er nødvendig å pisse på vasken når en mann er sammen med en ettåring på badet, for ellers vil ettåringen enten forsøke å fange strålen eller stupe begeistret ned i toalettskålen. Han klarer å kommunisere verbalt med en person som ennå ikke har lært å forme setninger, og som praktiserer en særdeles omtrentelig omgang med uttaleregler. Han har også drevet det lenger enn de fleste med hensyn til barnesanger, regler, matoppskrifter, oppfinnsomme og utviklende leker med fargerike klosser, gåvogn, baller, ballonger, kosedyr og husholdningsredskaper. Han har improvisert skreddersydde tekster til minst et dusin barnesanger, fra "Papegøyen fra Amerika" til "Sov Dukkelise"; den siste skrev han riktignok om primært for å unngå den rått kjønnsdiskriminerende verselinjen "For mens du sover/våker din mor". Han har dessuten skrevet en helt ny tekst til den fengende, men irriterende Egner-visen "Hoa Hottentott", en sang som visstnok er så proppet av faktiske feil at beskrivelsen av hottentottene, eller san-folket, ville tilsvare en fremstilling av nordmenn der dette folket beskrives som keltiske druider, tutlende omkring med sine tamme pingviner og vaiende maisplanter. Sånt kommer vi kanskje til å se mye av på vebben i årene som kommer!

Da Oda var mindre, tok han flere måneders fødselspermisjon selv om enhver karrierist måtte være fullkomment klar over at et slikt valg sendte signaler, som det het, om manglende profesjonelle ambisjoner. Dette skrøt han fælt av under sending. Hun skulle ikke få noe på ham! Likevel aner det ham innerst inne – og han hater det – at hun forstår datteren bedre enn han. Allerede da Oda var nyfødt, responderte Gunhild på hennes minste bevegelse med en avslappet, søvnig, sanselig, velmodulert reaksjonsmåte. Hun hadde aldri tatt et eneste kurs, og likevel visste hun nøyaktig hvilket klynk som signaliserte sult og hvilket som signaliserte et akutt omsorgsbehov. Senere har hun på et hverdagslig og uanstrengt vis forholdt seg til datteren som en partner i livets kamp, en medsammensvoren. Sannsynligvis uten å tenke over det. Kvinner! tenker han, ikke sant. Men han har ikke gitt opp kampen mot sin hovedkonkurrent. Før eller siden skal hun bli tvunget til å innrømme at han er beundringsverdig; han er henne overlegen, hun skal lære av ham, hun skal sette seg som mål å bli som ham, og da vil han endelig ha taket på henne. Dette har han aldri sagt, men det er ikke vanskelig å ferske at det overordnede prosjektet ser sånn ut. De er vampyrer disse her, vet dere.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.