<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

I likhet med flertallet av norskinger som er født i perioden 1900–1970, er Gunhild på sitt mest filosofiske i to typer av

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

situasjoner, nemlig når hun beveger seg på en av Den norske turistforenings merkede turstier over tregrensen, og når hun sitter på do. Nå tenker hun over livets merkverdige symmetri. Selv er hun syvogtredve, nøyaktig midt i livet, statistisk sett. De som er syvogtredve år yngre enn henne ligner på dem som er syvogtredve år eldre, men de ligner lite på henne selv. For et års tid siden, da Oda var ett, var Kåres mormor på middagsbesøk. Hun var nesten nitti og dårlig til bens, og det var et strev å få henne inn i bilen, hvor hun deretter sovnet på veien fra Oslo; det var nøyaktig på samme måte med Oda. Da Gunhild skulle rydde etter måltidet, lå det hauger av halvspiste matrester under to av plassene – Odas og bestemorens. Den gamle kjerringa gikk med gåstol, mens Oda trillet en liten vogn foran seg for å lære å gå. Ingen av dem hadde tenner, skjønt gamla hadde gebiss. Den viktigste likheten, tenker Gunhild – dette skrev hun forresten også til meg – er likevel at når man er veldig ung eller veldig gammel, dreier mye av livet seg om dyriske funksjoner. Mat blir overmåte viktig både for dem og for omsorgspersonene, og både de unge og de gamle må ofte mates. Ofte med velling og andre ekle ting, det er vanskelig å få i dem mat, et viktig prosjekt å sørge for at de får nok næring. De sover mye, de tilbringer en uforholdsmessig stor del av livet i sengen. De må skiftes på og vaskes i rumpa, de har ikke kontroll over verken blære eller tarm. De har elendig motorikk, de mister ting og klarer knapt å holde en penn. De helt unge er søte, de helt gamle er ekle, men i nesten alle samfunn unntatt vårt eget infantilistiske, har man ikke desto mindre sett opp til de gamle og ned på de unge. Helt til slutt i livet er menneskene speilbilder av sin egen begynnelse. De vet ikke hva de heter, de ser verden i en uklar dis, de mangler evnen til å skille mellom kategorier av ting, de bæsjer og tisser uten å vite det og helt uten å skamme seg over det. De er vanskelige å komme innpå. Av og til føler man at de ikke har noen sjel. De er en mellomting mellom levende og døde. Hos stammefolk i det sørlige Sentral-Afrika mener man visstnok, erindrer Gunhild fra grunnfagspensumet, at barn blir til fullverdige mennesker først i tolvårsalderen. Dør de tidligere, får de ingen stor begravelse, og de blir heller ikke til forfedreånder. De gamle innskrumpede menneskene blir derimot oppfattet nesten som forfedreånder, de er på vei til å gå over i åndeverdenen. Det er en gradvis overgang fra fødselen til livet og fra livet til døden; når et gammelt menneske dør, fortsetter hun på en reise som forlengst har begynt, og når en baby blir født, trer hun langsomt og gradvis inn i verden. Det er glidende overganger hele veien, ingen skarpe skiller. Er det på grunn av kristendommen, denne autoritære omvendelsesreligionen, at vi i vår del av verden er så besatt av skarpe grenser? tenker hun, vel vitende om at Kåre ikke aner at hun er interessert i disse spørsmålene. Hadde hun fortalt ham om dette, ville han bare hånet henne og latterliggjort spørsmålene. Det er godt jeg klarer å holde ham utenfor hodet mitt, tenker hun idet klokken slår ni, hun vasker hendene og håper han har skrudd på tv’en, så slipper hun å krangle mer i kveld. Kranglene taper hun nemlig alltid, selv om hun alltid vinner i handlingens verden.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.