Noen mil sør for Norges geografiske midtpunkt ligger en by som med karakteristisk – og ikke så rent lite traust –

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

beskjedenhet aldri har forsøkt å gi omverdenen inntrykk av å være en metropol. Byen er blant annet begunstiget med eget janitsjarorkester, en forholdsvis respektabel kino og ikke minst et nasjonalt miljøbibliotek, lokalisert til Dampsaga kulturhus; men det skulle likevel ikke være særlig tvil om at den skylder en større regional høyskole det aller meste av sitt urbane preg. Der undervises det nemlig ikke bare i teoretiske aspekter ved praktiske oppgaver knyttet til sinnslidelser, korndyrking, helbredelse av husdyrsykdommer og torskefiske, men også i målløse emner som sosiologi og fransk. Høyskolens rektor, storfornøyd med veksten i studenttallene på nittitallet, forbereder for tiden en søknad om forfremmelse til universitet, og drømmer om en kosmopolitisk, intellektuelt frittflytende oase midt i barteland. Til forskjell fra nabobyen, har denne aldri ønsket seg en bowlinghall.

Førsteamanuensis Reidar Steingarden, som for tre år siden doktorerte på en avhandling om atferd ved lokalvalg blant eldre nordtrønderske kvinner, sitter i kveld på den nyåpnede indiske restauranten i Storgata. Den befinner seg nesten nøyaktig halvveis mellom hans kontor på høyskolen og leiligheten hans i den andre enden. Steingarden har aldri vært i India, men med årene har han utviklet en sterk forkjærlighet for subkontinental mat, spesielt fra Punjab. Han elsker de friske agurksalatene med yoghurt og hvitløksdressing, sur og søt lassi, nystekte naan og paraatha, medium rogan josh og alle slags tandoori-retter, som han riktignok ikke er mindre trønder enn at han skyller ned med Lysholmer. Indisk øl, finnes det? filosoferer han der han sitter, for øl er en drikk vi forbinder med kalde land, og til slutt spør han kelneren.

"Sorry, jeg vet ikke, jeg har aldri vært i India."

"Men du er indisk?"

Kelneren rister sørgmodig på hodet. "Meksikansk. Jeg fikk jobben fordi sjefen sa at nordmenn ser ikke forskjell. Det stemmer, ikke sant?" Mens han rydder glass og tømmer askebegre på vei mot kjøkkenet, tenker kelneren at det beste han kan si om Steinkjer, er at den i det minste ikke er Skarnes.

Steingarden er midt i tredveårene og ungkar "så lenge det varer", som han av og til sier halvhøyt til speilbildet sitt. Når han sender inn den kontaktannonsen til Dagbladet i morgen formiddag, vil han beskrive utseendet sitt med hedersbetegnelsen "vanlig". Han går gjennom selvkarakteristikken mentalt. "Middels høy, hår på hodet og overleppa, ikkerøyker, glad i reiser og turer i naturen." Glad i reiser? Når reiste han sist noe sted? Det må ha vært da han var på den konferansen om nordisk valgforskning i Turku for to år siden – ja, og så den turen til Östersund med mamma og pappa i fjor, da. Han kunne ha reist mer. Han er kanskje ikke verdens mest spennende mann, tenker han selvkritisk, men i kontaktannonser fremstiller man seg selv jo alltid fra sin mest flatterende side. Der vil han for eksempel ikke så mye som antyde hvordan det forholder seg med penisstørrelsen. Hvis dama ikke kan akseptere en pikk litt under snittet, kan hun ikke være mye å samle på. Han har iallfall verken pyrrhea eller den minste antydning til hemorroider, verken indre eller ytre – han vet ikke engang om Alcos-Anal kommer på tuber eller glass! Turer i naturen? Jo, om vinteren går han da på ski som enhver nordmann, hvis anledningen byr seg. Hvilke andre spennende egenskaper kan han by på? Musikk, litteratur, kunstneriske interesser? Hvis han får tenkt seg om, skal det ikke skorte på denslags heller. Men det må sies at han de siste årene har vært fordypet i sin forskning samt sine tidvis enorme administrative plikter. "Trygg og krevende utfordrende jobb midt i Norge." Navnet på byen kan han jo ikke oppgi, da vil alle kollegene vite at det må være ham. Man kan jo bare tenke seg hvordan de ville reagere. Jobben er fin den, han underviser i statistisk metode og valgresultater; litt mer høyttravende emner blir det også plass til, som når han holder sitt faste kurs om endringer i kommunepolitikken. Vi kan ikke stille oss likegyldige til det som skjer i Europa nå, pleier han å innlede med, og vet at over halvparten av studentene blir kraftig provosert av en slik påstand, spesielt formuleringen det som skjer i Europa nå. Dermed våkner de, og er mottagelige for fortsettelsen. Det rike Norge kan naturligvis la sjansen gå fra seg, men det vil koste dyrt i fremtiden, sier han. Og så videre.

Steingarden holder seg naturligvis orientert om forskningen, både innen sitt eget felt og på de tilstøtende områdene. Det er mye spennende som skjer i kommuneforskningen for tiden, mener han. Han sier det iallfall når bekjente spør. Nå har han nettopp fått ansvar som biveileder for en doktorgradsstudent i sosiologi, som skriver en avhandling med arbeidstittelen "–Æ får itj’ det æ træng! Sosialklienters møte med sosialkontor i en midtnorsk bygd".

"Spennende tema," sa han til henne da de hadde sitt første møte, først og fremst fordi han ikke kunne komme på noe annet å si.

I kveld skal Steingarden koble av. Han har dusjet og barbert seg for bare et par timer siden, tatt på seg hvit skjorte og svart lisseslips, og nå er han klar for en runde på byen. I forrige måned traff han ei søt ei, kanskje hun er der i kveld også, de både danset og pratet sammen i et par timer, før hun plutselig forsvant. Han føler seg lett og fri. Det skyldes at han nettopp utført et rituale han i flere år har lagt til ukene omkring vårjevndøgn og høstjevndøgn – i år er han litt forsinket – og han avsluttet det i dag tidlig. Det har seg nemlig slik at selv for en relativt perifer og ubetydelig akademiker av Steingardens type, tar arbeidet aldri slutt hvis han er samvittighetsfull. Det ligger alltid uleste eksamensoppgaver, egne eller andres artikkelutkast som skal ferdigskrives eller kommenteres, ubesvart epost og programnotater til høring, ugjort skrivearbeid og et søl av halvleste bøker, spredte notater og – ikke minst – sakspapirer som flyter på en slik akademikers kontor. "Papirkurven," hadde hans gamle lærer sagt på eksamensfesten og lagt hånden faderlig på skulderen hans. "Den vil i fremtiden være ditt viktigste arbeidsinstrument." For i det minste to ganger i året å føle seg ren og fri, har Reidar Steingarden gjort det til et forsett å rydde pulten til faste tider. Han har levert sine rapporter og bokanmeldelser, gjort seg ferdig med all utestående korrespondanse, ryddet bøker inn i hyllen, kastet sakspapirer med et lite, men med årene minkende, stikk av dårlig samvittighet; og hjemme har han vasket leiligheten, klær og kjøkkenskap, luftet og altså dusjet, som en siste markering. Nå er han ved et nullpunkt av total orden, maksimal negentropi, og selv om han vet at kaoset langsomt vil bygge seg opp over de nærmeste ukene, føler han seg lett og fri. Nå skal han ut og feste.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.