<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Yamuna er ikke videre begeistret for dette her, da, så hun tenner den halvrøkte sigaretten og zapper videre, og nå er

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

hun innom rundt et dusin kanaler i et sekund eller to før hun stanser opp, først ved et samiskspråklig talkshow på en kanal som er blitt pålagt av Kringkastingsrådet å lage flere programmer for samer og andre minoriteter, deretter ved en nordamerikansk krimserie av den typen hvor det skytes mye, kjøres fort med bil og snakkes i korthugde klisjéer. Silikonskjønnheter og machomenn flimrer over skjermen. Hun lar fjernkontrollen hvile og synker ned i egne tanker. Hun tenker at drømmen om det perfekte menneske er en amerikansk drøm om glatte overflater. Men ironien er at det perfekte menneske er som henne selv, med særheter og uregelmessigheter som gir henne sin egenart, sin individualitet. For hvem vil være gift med en Ken? Dessverre er det visst fremdeles, etter tredve års kvinnefrigjøring, ikke så rent få menn som vil være gift med en Barbie. En kvinne uten valker og cellulitter, med ben av en umulig lengde og hode av en umulig størrelse. Et voksent menneskes hode utgjør en åttendedel av kroppen, men Barbies hode står i samme forhold til kroppen som en katts. Under en tiendedel. Drømmekvinnen. Sånne ting er hun opptatt av.

Nå ler hun litt sånn tørt og hardt for seg selv. I det siste har hun flere ganger drømt at hun ble giftet bort, på samme måte som døtre av innvandrere fra Midtøsten og Nord-Afrika. Sønner blir også giftet bort, har hun hørt, men dem er det ingen som synes synd på. Selvfølgelig blir hun i drømmene hver gang giftet med eksen sin Normann, jeg har aldri møtt ham, men jeg har skjønt at på grunn av sine særdeles tydelige imperfeksjoner, er han et perfekt menneske ut fra hennes begreper. Skjønt perfekt, hun var glad til da han gikk, sier hun, og hunbrydde seg ikke om å undersøke om han hadde fått en elskerinne. Normann var, såvidt jeg kunne se av bildene, en kvapsete og skallet mann som nettopp hadde rundet førti, en mann av den typen de fleste ville unne alle de erotiske eventyr han kan få uten å betale for dem, også hun. Normann er uten tvil en perfekt mann, sånn som hun ser det, for som sagt er hun ikke dum – han kan være svak, sterk, utiltalende, sexy (sjelden, men ikke aldri, for aldri er et veldig langt tidsrom), han har hele registeret av følelser noenlunde jevnt fordelt, han er smålig og generøs, dum og klok, kort sagt et perfekt menneske. Noe annet enn disse mannlige bimboene, tenker denne dama nå og betrakter de jevne tanngardene og rette nesene på skjermen, Hollywoods svar på kunstig intelligens.

Hun var likeglad da han gikk, men hun har ofte spurt seg selv hvorfor han gjorde det. Han er ingen utpreget bohemaktig type, han har en alminnelig, grå jobb i fylkeskommunen hvor han sannsynligvis ikke trenger å gjøre all verden, han har ingen lidenskaper og få interesser – fluefiske er kanskje den mest markante – og han har ingen ekstravagant erotisk fortid såvidt hun vet.

Likevel hadde alle vennene deres syntes synd på dem da de skilte lag – jeg også, faktisk, helt til jeg hørte hvor landet lå. Standardbeskrivelsen av en kvinne som henne i denne situasjonen var, som dere sikkert vet, at hun var "sterk og flott"; om ham sa de vel at han var "en fin type" og "en som stiller opp". Ingen sa at de var noen feige svin som ga opp. De praktiske sidene ved oppbruddet hadde de ikke det minste problem med å organisere, og under utflyttingen ble iallfall hun litt skuffet – han tenkte sikkert ikke på det – over å oppdage at de praktisk talt ikke eide noe sammen. De hadde kjøpt inn massevis av stash i løpet av de ti årene de hadde holdt sammen, men nesten alt gikk det uten problemer an å identifisere som hennes eller hans. Sofaen og sofabordet var hennes; seksjonen og tv-stolen var hans. Sengen var hennes, men gulvlampen på soveværelset var hans. Krimbøkene og Store Norske var hans, mens bokklubbromanene var hennes. Med to eller tre unntak var alle CD’ene hans. Ikke rare greiene, forresten, bunken besto av noen samleplater med swingjazz og noen tilfeldige Mozart og Beethoven, et par Joni Mitchell, noe norsk ECM-jazz, Dylan, Springsteen og Prince, en plankesamling. Stoffbildene var hennes, det grafiske trykket var hans. Selv bryllupsgavene var det forbløffende lett å dele. Alt hun hadde et forhold til var han likegyldig overfor, gjerne på demonstrative måter såvidt jeg forstår; og det omvendte gjaldt også. De utfylte hverandre på en sånn måte at det ikke krevdes særlig avansert kirurgi for å skille dem fra hverandre.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.