<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Og nå kommer han, da, hver onsdag og annenhver helg, henter og leverer Carl-Ivar, som trives ganske bra sammen med sin

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

far. Denne statsautoriserte ordningen har fungert problemfritt i over et år. De går på McDonald’s hver onsdag og spiller dataspill i Normanns nye leilighet, en torommer i sentrum hvor det åpenbart ikke bor andre enn Normann, og i helgene finner de på noe. Om sommeren kjører de kanskje til Tusenfryd, eller de går på kino, eller drar på fisketur, eller besøker foreldrene til Normann. De er bare så alminnelige! Og likevel – nei, kanskje nettopp derfor, virker det som om de har det helt fint. Helt til de en dag oppdager at det er noe som mangler, og det var kanskje det som skjedde med Normann på et tidspunkt. Dette er romanenes og ukebladenes resept på oppbrudd fra rutinepregede parforhold, ikke sant. Mysteriet, hvis hun kan tillate seg å bruke et slikt ord, er spørsmålet om hva Normann savnet, og om han nå har funnet det.

Søt musikk oppstår, het det i ukebladene hun leste som ung. Hun hørte aldri noe søt musikk når hun var sammen med Normann, påstår hun, og det samme kunne det være. Hun har aldri likt musikk, hun kan saktens tolerere et behagelig lydtapet, men hun har alltid opplevd den kravstore musikken – hylende gitarer, rare lyder, voldsomme vegger av lyd, konglomerater av toner som flyter i de merkeligste retninger uten en trygg og forutsigbar harmonisk kjerne, Bártok og Debussy, sånne ting – som en utilbørlig inngripen i privatlivets fred. Hun har alltid vært glad i ham, men benpipenes sukk har hun aldri merket den minste antydning til. Allerede da de møttes første gang syntes hun han var grei nok, hun følte aldri, faktisk ikke på noe tidspunkt, noen uimotståelig trang til å bite ham til blods i halsen, suge pikken hans så hardt at han hylte i smerte og ekstase, eller engang slikke ham i øret. Det så aldri ut til at han savnet den lidenskapen heller, påstår hun; han var alt tynnhåret og smågusten den gangen, men han hadde et lunt glimt i øyet og et ekte smil med skjeve lysegule tenner, og alt dette avslørte at han var et menneske og ikke bare et tomt skall som disse Hollywood-zombiene. Sprøtt, ikke sant, men sånn er det mange som har det. Vi hører bare aldri om dem.

Nå har Yamuna – var det ikke det jeg kalte henne? – mange ganger lest at et vanlig problem i parforhold går ut på at alt det trivielle, dagliglivets små utfordringer, tar overhånd. Når man glemmer å elske fordi man er opptatt av å fordele husarbeid, heter det, da har forholdet gått i stå. Men var det ikke nettopp et slikt forhold Normann og hun ville ha? Og hvis han ønsket noe annet, hvorfor sa han aldri fra, ikke engang da han gikk – og hvorfor har han ikke tatt et eneste skritt i retning av å skaffe seg et slikt forhold nå? For sin egen del er hun ikke på markedet lenger, hun vil ikke utelukke noe, men i utgangspunktet er hun uinteressert, hun leser spalten i Dagbladet av samme grunn som hun leser tegneseriene og resten av avisen, for å fylle mellomrommene i tilværelsen. Ikke at hun har fått noen smigrende tilbud, som det heter, heller. Hun ser ikke så verst ut, men hun er førti, ikke sant.

På dette tidspunktet synes jeg det kan passe at et nytt program har begynt på tv’en. En enslig kassegitar akkompagnerer et panorama i svart/hvitt over Universitetsplassen i Oslo, hvor en liten håndfull forhutlede mennesker i klumpete hettefrakker og kraftige hornbriller står med fårete ansikter under et par håndmalte plakater som agiterer mot USAs krigføring i Vietnam og Ottosen-utvalgets innstilling om høyere utdannelse. "Ka e’ det som æ drømme om?" synger stemmen i bakgrunnen, det er med andre ord nok et retrospektivt program om den såkalte 68-generasjonen. I år feirer de at det er gud vet hvor mange år siden studentopprøret i 1968. Ja, hva er det? spør denne dama seg selv, hun er akkurat såvidt for ung til å ha noe forhold til sånne ting. Hva drømmer jeg om? sier hun liksom retorisk ut i luften, og så svarer hun ingen verdens ting, ikke engang på Carl-Ivars vegne, han går på skinner, han er en naturkraft som spiser et halvt brød til aftens og utviser en livslyst som gjør det umulig å spille rollen som bekymret mor. Jeg drømmer iallfall ikke om en tilstand der det er like fint å arbeide som å danse, tenker hun – og der har hun og jeg noe felles, gitt.

"Jag vil tacka livet," synger boksen nå. Hun zapper til et reklameinnslag for Gillettes nye barberhøvel med firedobbelt blad og Lubrastrip. Når mistet jeg evnen til å drømme? spør hun seg selv, og så husker hun at hun nylig har drømt – bokstavelig talt – om seg selv i rollen som bortgiftet til Normann. Hvor mye lettere ville ikke familielivet bli dersom ekteskapet var skjebne, noe som skjedde en én gang for alle? Da ville hun og alle andre ha sluppet disse valgene, denne usikkerheten, uforutsigbarheten, de plutselige forandringene, som var så utmattende å forholde seg til. Hun er ikke den første som stiller dette spørsmålet, og neppe den siste heller.

Nå ruller hun ruller en ny sigarett og tenner den, skrur av lyden på fjernsynet med et tastetrykk, og griper den trådløse telefonen. Nå skal hun til bunns i dette, og kjenner hun ham rett, vegeterer han foran tv’en med en pizza og en sixpack selv om det er lørdag kveld. Han er nok ikke mer aktiv på bruktmarkedet enn det hun er, kjenner hun ham rett. Hun er tøffere enn de fleste hvis hun klarer å gjøre dette her, jeg håper bare hun rekker det.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.