Flagget er et klikkbart kart.

 

Jeg tenner en filterløs king size-sigarett og blir grepet av en idiotisk trang til å handle i verden.

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

Når koffeinet og nikotinen virker som de skal, er det bare å trykke på knappen, så kommer det remser av setninger ut, ferdigtygde – vel, snarere drøvtygde setninger, og selv om hodet er fullt av hvit støy er jeg fremdeles i stand til å gjøre språket klart, tydelig, pedantisk og gjennomborende, som man kan vente seg etter godt og vel seksti semesteres studieansiennitet. En prateboks, en avansert papegøye, det er hva jeg har vært over halve livet, jeg tømmer meg for siste gang nå, før den velsignede orientalske tomheten skal innta mitt sinn. Jeg har ikke vært det minste glad i den jeg var til jeg rundet middagshøyden, det er mange år siden jeg gjennomskuet det jeg drev med, men altfor lenge manglet jeg ryggrad til å skifte retning. For lat til å drive med skikkelig vitenskap, for talentløs til å drive med kunst og for lite av en tålmodig skjønnånd til å bli en virkelig god essayist var jeg, men jeg var akkurat passe smart og systematisk til å kverne ut disse analysene skriftlig og muntlig i kilovis; de muntlige fikk studentene og de skriftlige gikk rett inn i dette digre lukkede kretsløpet som kalles akademisk publisering, som går ut på at Staten bevilger penger til forskere, som må skrive seg ryggskjeve og musesyke for å bevise at bevilgningene fører til Målbare Resultater, og så søker de akademiske forlagene parallelt om publiseringsstøtte fra forskningsråd og stiftelser, og ved et usannsynlig sammentreff viser det seg at universitetsbibliotekene fremdeles råder over rundhåndede bevilgninger de er tvunget til å bruke opp for ikke å få mindre neste år – i likhet med andre offentlige institusjoner må de sløse hemningsløst i desember hvert år, slik at alle de tusener på tusener av akademiske bøker og tidsskrifter iallfall får noen kjøpere, om ingen sivile. Hadde det vært noen sens i denne frenetiske publiseringsvirksomheten, skulle jeg ikke ha opponert, da ville dette lukkede rommet ha vært en høyverdig institusjon, et tegn på at samfunnet har overskudd til å ansette tenkere, frie ånder og dyktige forskere for å utdype forståelsen av verden – og det har samfunnet naturligvis, men gjør det ikke. Mengden av dette galskapens papir har vokst så voldsomt – veksten har vært eksponensiell siden annen verdenskrig, en hyperbel mot himmelen – at den satiriske profetien fra nittitallet, om at innvandrerne i fremtidens Norge vil gjøre alt nødvendig arbeid mens norskingene sitter i møter, skriver peipere og rapporter, ser sport på tv, hører på bilradioen eller kjører raske båter på fjorden, ble sannere for hver dag. Sannheten er selvfølgelig at over nitti prosent av disse tekstene ikke ble skrevet for å bli lest, men det var nesten ingen innenfor universitetet som var smarte nok til å forstå det. Det vil si, de hadde det for godt der de satt til å se livsløgnen i hvitøyet, where you stand depends som kjent on where you sit. De poststrukturalistiske tekstvitenskapene, med sine metanivåer, labyrintiske snurrepiperier og kroniske speilhallproblemer, er perfekte redskaper for å tåkelegge selv de enkleste saksforhold. Fascistenes støtteapparat, kommunistenes kognitive krykke. Ingen grunn til å forundres over at flere av deres fremste teoretikere enten var selvfornektende homofile (Foucault), pedofile (Barthes) eller fascister (De Man), eller bare notoriske løgnhalser. Den humanistiske Jacques Derrida må være unntaket som bekrefter. Takke meg til Sartre og Beauvoir. Eventuelt: Ikke noe snikksnakk, Ricœurs hermeneutikk, takk!