<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Min tilbaketrekning fra akademia og fra det offentlige liv overhodet, om et så pretensiøst

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

begrep kan tillates – for jeg vet meget vel at min tidligere deltagelse var beskjeden, om stundom viktig iallfall for meg selv og mine nærmeste – begynte ved en tildragelse så liten at andre kanskje ikke ville ha festet seg ved den. Ja, ikke jeg selv heller, hadde den kommet ti eller fem år tidligere. Men den fikk en kraftig orkestrert metonymisk klangbunn, den ble et pars pro toto-symbol på et mønster jeg plutselig innså at jeg hadde viklet meg langt inn i uten å ane uråd. Jeg kjente at jeg mista kontrollen over tilværelsen, som en bejublet modernistisk forfatter kanskje ville ha uttrykt det for et par tiår siden, før han oppdaget at riksmålsformer var blitt stuerene i det pestmoderne og verdiløse Norges litterære etablissement. Han var i det minste tidsmessig, verre var det på denne tiden med de overvintrede sosialistene som fremdeles svermet for det gamle industrisamfunnet og en verden som klarte seg uten Oslo; ulykkelig rotløse svermere eller avdankede voldsromantikere som hatet seg selv for at de levde i byen de foraktet, og som hevnet seg ved å skrive pessimistiske og tidvis apokalyptiske tekster. Noen av dem var riktig gode, ingen grunn til at de ikke skulle være det, Voyage au bout de la nuit er en førsteklasses fascistisk roman.

Nåvel. Jeg var som sedvanlig på vei til jobb i min praktiske lille bil, jeg har alltid eid små biler, jeg er altfor mye freudianer til at jeg kunne ha beholdt selvrespekten om jeg gikk opp et par størrelser. Det var en oktoberdag, den første virkelig skjebnetunge, dystre høstdagen det året. Det hadde vært en sjelden, subtropisk sommer og en klar, tørr september, jeg var fremdeles opptint og hadde fargerester i fjeset. Nå begynte høstens elendighet langsomt å tappe meg for varme, og jeg vred en liten spak til høyre for rattet for å aktivere vindusviskeren. Den nølte! Viskeren beveget seg, og med tiden tilbakela den sin tilmålte strekning, men den gikk ikke jevnt og glatt som den pleide, men hakkete og – ja – nølende. Umiddelbart forsøkte jeg en annen metode, for jeg tilhørte dem som trykker og vrir på alle instrumenter før de er villige til å gi opp eller konsultere bruksanvisningen. I stedet for å vri, dyttet jeg spaken bort fra meg selv. Denne bevegelsen skulle normalt produsere en sprut spylevæske og tre raske drag over frontruten. Ingenting skjedde. Nå hadde jeg plutselig et dobbelt problem, innså jeg idet jeg svingte ut på Ringveien. Vindusviskeren vegret seg, og vindusspyleren streiket.

På kontoret gikk jeg som vanlig gjennom mine søvngjengeraktige rutiner, fremdeles hadde jeg ikke forstått den dypere betydningen av det inntrufne. Jeg hilste vennlig på dem jeg traff i korridoren og utvekslet noen likegyldige fraser med kolleger og kontorpersonale, veiledet en hovedfagsstudent som var i full sving med en kvantitativ analyse av språkbruken i mediedekningen av den norske kongefamiliens private og offentlige virksomhet, besvarte eposten og min papirbaserte korrespondanse, drakk kaffe, røykte og tok telefonen fem-seks ganger. Selv ringte jeg faktisk også et par steder. Jeg rakk å lese en aviskronikk om den visstnok opprivende stadionskandalen, en avisforside som skrek på bokstavrim at "DASSPAPIR blir DYRERE for DEG!", en kommentar om marginalskatten og en notis om at verdens samlede reklamebudsjett nå var oppe i 3045 milliarder kroner; og fylte til alt overmål ut et femten siders selvevalueringsskjema, riktignok etter fire purringer fra Universitetets gravitasjonssentrum og kongekammer, altså dens sentrale administrasjon.

Jeg skrev og leste fremdeles mye på denne tiden. Jeg leste til og med når jeg gikk opp trappene til kontoret, men bare for å fylle mellomrommene, ikke for å tilegne meg noe spesielt. Det var derfor jeg røykte, drakk og arbeidet meg halvt ihjel. For å holde varmen i et kaldt land, og for å fylle mellomrommene. Jeg kunne ha blitt den perfekte postmoderne konsument, som forbrukte åtte-ni ulike typer produkter samtidig, hadde jeg bare hatt litt varmere følelser for massekulturens konkretiserte uttrykk i den mekaniske reproduksjonens tidsalder.

Det var på hjemveien at det langsomt begynte å gå opp for meg at jeg hadde nådd et kritisk punkt i livet.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.