<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Jeg hadde nemlig stanset på bensinstasjonen i Sognsveien, undersøkt nivået på spylevæsken og

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

skiftet pusseblader på vindusviskerne. Fremdeles var bilen i ulage. Jeg ante ikke hvorfor; jeg hadde, for å si som sant er, ikke filla peiling på hva problemet kunne være, jeg kunne ikke engang navnet på de sentrale komponentene under panseret og var fullstendig uvitende om hvilke oppgaver de utførte. For meg var forgasser og coil tegn uten referanser.

Vel hjemme blandet jeg en kraftig pjolter. Jeg bodde jo alene nå, og kunne gjøre som jeg ville. Likevel pleide jeg ikke å drikke før middag – i grunnen var det sjelden jeg drakk noe særlig etter middag også, for å være ærlig. Siden jeg hadde gjort meg avhengig av å arbeide på kveldstid iallfall fem kvelder i uken, begrenset alkoholinntaket seg selv, som det het der oppe. Over whiskyglasset begynte mønsteret å ta form. Jeg hadde aldri forsket på teknologi, men temaet hadde interessert meg i mange år. Takket være de skrinne mulighetene Universitetet kunne tilby den virkelig frie forskningen… nåvel, jeg skal ikke si mer, det angår ingen lenger hva jeg måtte mene om universitetene, jeg er en gal mann nå, en outsider, en sprukket verkebyll, en detonert bombe. Nå innså jeg hvilket forhold jeg hadde til teknologien. Selvfølgelig forsto jeg lite av den. Mer avanserte redskaper enn spade og rive kunne jeg sjelden begripe funksjoneringen av. Jeg hadde aldri så mye som tatt et grunnkurs i BASIC, langt mindre forsøkt å sette meg inn i de integrerte kretsenes mystikk. En del begreper kunne jeg saktens; hovedkort, RAM, CPU, prosessorhastighet, multitasking, seriell port. Men jeg var prisgitt teknologenes sjamanisme, jeg befant meg under deres magic spell. Det eneste jeg kunne, var å bruke teknologien. Jeg var en habil – om ikke fremragende – bilist, god med gir og blinklys, men jeg var bare med nød og neppe i stand til å bruke verktøykasse på boks og å etterfylle spylevæske; jeg var en middels avansert tekstbehandler, målrettet vebbruker og effektiv epostkorrespondent, en kompetent telefonbruker, en kløpper til å skru på varmeovnen når det lakket og led, en samvittighetsfull skifter av lyspærer og en effektiv bruker av engangslightere. Hadde jeg blitt overlatt til meg selv på Robinsons øy, ville jeg ikke engang ha klart å produsere en penn og et stykke papir. Du er sårbar, sa jeg til meg selv. Høyt. Etter den andre pjolteren nikket jeg megetsigende til askebegeret og sa: Du er faen så sårbar.

Jeg gikk på do. Dorullholderen hadde lenge vært i ferd med å løsne slik at stangen som holdt dorullen på plass falt ned, naturligvis sammen med selve rullen, hver gang man trakk i papiret for å rive løs et par tørk. Jeg forsto såpass som at jeg ikke kunne reparere den selv – holderen var festet på en sinnrik måte langt inne i den flisbelagte badeveggen – og jeg ante ikke engang hva slags håndverker jeg kunne kalle inn for å bistå meg. Nå besluttet jeg å forsone meg med situasjonen, og dorullen fikk fra og med dette øyeblikket sitt faste tilholdssted oppå toalettet, like til venstre for spyleknappen. Riktignok måtte jeg vri meg i en litt ubehagelig stilling hver gang jeg skulle gripe den, men all den tid ryggen fungerte som den skulle, så jeg ikke det som et uoverkommelig problem. Dessuten reiste jeg meg når jeg var ferdig, med dorullen i venstre hånd, og snudde meg stående, uten å belaste ryggen, for å sette den tilbake på plass.

Under den fjerde whiskyen trakk jeg linjen fra mitt hjelpeløse forhold til teknologi over mot andre livsområder. Jeg var en fisk som sprellet i garnet uten å ane noe om maskevidden, en marionett som ikke hadde den fjerneste forestilling om hvem som holdt i strengene, en boktrykker som ikke hadde lært å lese. Det eneste bevisste, frie og konsekvensrike valget jeg kunne huske å ha gjort, var å gifte meg – skilsmissen var det henne som ordnet med. Nå humret jeg kynisk over paradokset. Her hadde jeg et av de presumptivt frieste yrkene i verden – jeg var forsker og lærer uten stemplingsur og timelister, statsansatt på livstid – og var i ferd med å bryte sammen over min egen ufrihet.

Jeg hadde følt meg i utakt mange ganger tidligere, Som oftest bare i lynraske glimt, men nok til at jeg merket tomheten, mørket, avgrunnen under meg. En gang for noen år siden hadde jeg reist meg og stormet ut av Burger King på Majorstua, noe nærmere sammenbruddet hadde jeg faktisk ikke befunnet meg. Det var vinteren 1997 om jeg ikke husker feil, idet jeg, midt under et større burgermåltid – en stor double whopper-meny, for å være presis – satt og leste den i og for seg ikke uinteressante artikkelen "Ikke gøy å bli kalt trekuk" i byens radikale dagsavis (en tekst som forresten var trykt vis-à-vis en notis om at verdens tre rikeste menn disponerte over like mye penger som de 48 fattigste landene), at jeg kjente kvalmen og leden bølge opp i meg. Hele verden var blitt flat og trist, mediene var proppfulle av svar på spørsmål det aldri ville falle et forstandig menneske inn å stille, jeg ønsket meg to hundre år tilbake i tiden, jeg var på vei til å bli nok en patetisk og reaksjonær eskapist. I mangel av noe bedre handlingsalternativ, lot jeg det halvspiste burgermåltidet og avisen ligge, og gikk hjem til noe hylende gitarmusikk jeg hadde liggende for påkommende tilfeller. Anfallet gikk over.

Denne gangen var det alvor. Før jeg hadde tømt den femte whiskyen, innså jeg at nå var det ingen vei tilbake. Jeg bodde i et hus der en trapp forbandt første og annen etasje. Den knirket, og knirkingen var langsomt blitt verre med årene. Hva gjør man med en knirkende trapp? Jeg hadde bare de aller vageste anelser om selve årsakene til knirkingen, og kapitulerte fullstendig når det gjaldt mulige botemidler. For man kunne ikke smøre en trapp? Så husket jeg at macen min nylig hadde slått seg vrang. Den hadde begynt å oppføre seg irrasjonelt. Du kan ikke mene at en datamaskin skal være rasjonell, vil enkelte kanskje innvende, men det er faktisk det eneste man kan forvente at den skal være. Den skal ikke plutselig bryte vebbforbindelsen, henge seg opp, protestere mot å utføre kurante kommandoer, sende ut uforståelige feilmeldinger når alt egentlig er som det skal, påstå at det ikke er mer ledig hukommelse når det beviselig er det, insistere på at den ikke finner printeren og at Jaz-stasjonen er tom når man nettopp har matet inn en disk. Jeg godtar det ganske enkelt ikke. Og likevel hadde jeg ikke annet valg enn å godsnakke med den.

Jeg var ikke i stand til verken å få vindusviskeren til å virke, reparere dorullholderen, diagnostisere trappeknirkingen eller snakke macen til rette. Jeg betraktet whiskyglasset og klirret prøvende med isbitene. Hvordan virker en dypfryser? tenkte jeg, og deretter: Hvordan produseres whisky? Hva kommer det av at bygg kan bli til sterk alkohol? Eller for den saks skyld svak alkohol? Jeg hadde hørt om gjærsoppen, men visste lite eller ingenting om hvordan den virket. Som jeg satt der og langsomt ble full og døsig, skylte innsikten inn, som surklende dønninger mot en gjørmete strand, om at jeg ikke forstod det dugg av mine store og små relasjoner til verden utenfor, dette finmaskede nettverket av redskaper og trege ting som jeg betjente meg av daglig. Det eneste redskapet jeg hadde forstand på, var språket. Kanskje var det derfor så mange av mine kolleger forsøkte å oversette all forskning til semiotisk analyse, for å trekke det som for dem var uforståelig – det vil si alt eller nesten alt – inn i sin egen peisvarme. Selv var jeg ikke i humør til slikt. Jeg ville enten være i stand til å reparere vindusviskerne selv, eller slutte å bruke dem. Vindusviskerdiskursen, subsidiært det diskursive felt som omga min avmaktsfølelse overfor vindusviskerne, hadde jeg ikke anledning til å interessere meg for.

Det var da jeg begynte å rense hodet – en prosess som varte så lenge, og viste seg å være så konsekvensrik, at jeg til slutt ville ha blitt innlagt på initiativ fra mine barn om jeg ikke hadde stukket av med pengene mine.

Stoler og bord kunne jeg fortsette å bruke, dem forsto jeg meg usedvanlig godt på. Det samme gjaldt kaffe, te og tobakk; ingen mysterier med hensyn til deres fremkomst og virkemåte. I en trengt situasjon skulle jeg ha klart å dyrke og tørke blader og bønner selv.


 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.