<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Det var mens jeg arbeidet med min forståelse av datateknologi at Bent og Katja for første gang antydet at jeg burde legge meg inn "til

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

observasjon". Det var nok godt ment. På en måte. De ville slippe bryderiet med en halvgal far selv, og som gode norskinger tenkte de umiddelbart på Staten som avlastningskilde. Og jeg må innrømme at jeg kanskje overdrev en smule da jeg en liten anelse hissig spurte Katja hvordan fibrene i den nye blusen hennes var vevet og av hvilket materiale, og da jeg samme kveld nektet Bent et glass rødvin før han kunne gjøre rede for grunntrekkene i produksjonen av vinen, korken og glasset.

Ganske kort etter at jeg sluttet, innså jeg at det hadde sin pris å ikke akseptere noe før det var forstått, spesielt fordi jeg var nødt til å økonomisere med informasjonsinputen for å unngå et nytt semantisk kollaps. Ta regnbuen, for eksempel. Jeg nektet meg selv å betrakte en regnbue – et av de få naturfenomenene jeg virkelig har vært glad i – før jeg visste nøyaktig hvordan lysbrytningen frembrakte den i solregn. Eller ta kniv og gaffel. Jeg ville være sikker på at jeg forsto grunnprinsippene for metallproduksjon før jeg brukte disse redskapene igjen. Heldigvis var det fort gjort, denne teknologien er like enkel, og følger de samme generelle prinsippene, som produksjon av glass og alkohol. Jeg har alltid hatet den industrielle matproduksjonen som gjør mat billig i kjedebutikkene, og det var ikke noe offer å skulle handle i torvboder hvor det bare var et par ledd mellom produsent og forbruker. Jeg fant snart frem til selgere som hadde et direkte forhold til produksjonen og som kunne redegjøre for bruk av gjødsel og sprøytemidler. Misforstå ikke – jeg interesserte meg ikke det spøtt for min egen helse, men jeg insisterte på å få vite mest mulig om tilblivelsesprosessen til tingene jeg forholdt meg til. Alt jeg ikke forsto, overså jeg etter beste evne. Da jeg flyttet til Danmark, tok jeg derfor båt og ikke fly. Jeg hadde bodd i København et halvt år da jeg kjøpte radio, i ett år da jeg installerte telefon. Det gikk fint. Jeg savnet ikke universitetet et øyeblikk.

Noen har det omvendt. Jeg hadde en student som led av et langt fremskredent Georges Perec-syndrom. Han var kanskje til nød i stand til å skrive en vanlig setning, men i så fall ville han være nødt til å gjøre det baklengs med venstre hånd og bind foran øynene. Selv de enkleste poenger måtte han snirkle seg frem til ved hjelp av Derrida og Deleuze. Med sine ubendige intellektuelle manierismer klarte han nesten å omvende meg til sunt bondevett og intellektuell populisme, men med de fleste studenter var problemet det motsatte; de ante ikke hvordan de skulle gå frem for å utvikle et komplekst resonnement, og de skjønte heller ikke poenget med å gjøre noe slikt. De ville vite hva de kunne "bruke" dette studiet til. Ifølge Neil Postman hadde min tids studenter sluttet å bruke ordet "fordi". Min lokale Perec brukte det heller ikke, men det skyldtes bare at han ikke gadd. Han hadde like mange mellomrom å fylle som meg, men han gjorde det ved å skrive nitti siders brev om danske kommaregler sett i lys av Prag-skolen og de norske, ikke ved å tømme seg på min måte. Hva han gjorde etter at jeg forsvant, aner jeg ikke. Kanskje han endte som gartner, han hadde fine, lange fingre, god rygg og en utmerket estetisk dømmekraft.

De fleste mennesker kommer aldri opp i disse problemene, derfor hadde jeg en godhet for den unge Perec-gestalten. De andre trekker på skuldrene mentalt hver gang de kommer over et paradoks, eller de sier "Ja, men er det pensum, da?" i et bornert tonefall, for så å kjøre tankegangen og handlingsbanene inn på de vante skinnene igjen. "De leser så mye, vettu. Se bare på alle bøkene i bokhyllene deres!" Ha ha, de leser forsvinnende lite, og det meste er av det forutsigbare slaget, formeltekster som følger kulturens skinner trofast og søvndyssende. Ikke til å undres over at så få kollapser mentalt under tyngden av vår tids kompleksitet. Alt komplekst fremstår som uforståelige abstraksjoner, helt til man konkretiserer dem ved å påpeke at hvis en ungdom jobber som vaskehjelp i helgene hos Rimi-Hagen, må han arbeide i 340 år for å få råd til en fin galopphest. Da sier de kanskje "Hva byr du meg?" eller "Det er det verste jeg har hørt", og så går de videre. Eller hvis du påpeker at førti tusen barn dør av sult og mangelsykdommer hver dag, eller at Microsoft Windows nå er installert på ni hundre millioner datamaskiner verden over, eller hvis du sier til den naturviterske typen at Darwin bare delvis hadde rett. De fleste lar seg ikke vippe av pinnen, de er for late. Slike som oss, vi lar oss vippe av pinnen, det vil si, vi søker hele livet etter mønstre og sammenhenger. Jeg liker å tenke at det var derfor universitetet og den akademiske industrien ble for trange for meg. Nå skal jeg endelig oppnå distanse og tomhet, jeg skal bli gammel igjen, ikke barn.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.