"Det beste tekstbehandlingsprogrammet som har vært laget noen gang, veit du hva det er?" spurte Ali en gang.

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

"Iallfall ikke Word 2002," svarte jeg mekanisk uten å løfte blikket fra WIRED-intervjuet med Steve Wozniak, ingen liker Microsoft selv om – subsidiært fordi – hele verden bruker programmene deres. En typisk vits på vebben følger gjerne formelen: "Hvor mange Microsoft-ansatte tar det å skifte en lyspære?" Svaret er gjerne noe i retning av ingen, for hvis du ringer support-avdelingen, kvitrer en serviceminded damestemme at det må være noe galt med maskinvaren din, for lyspærene her i Redmond virker helt som de skal.

"WordPerfect 4.2," sa Ali. "Veit du hvorfor? Det var et program som inviterte brukeren til å konsentrere seg om det han skreiv, om innholdet. Har du sett det noen gang?" Jeg ristet på hodet. Jeg har aldri brukt noe annet enn maskiner med grafisk grensesnitt. "Det er en svart skjerm – eller blå, eller hvit, det spiller ingen rolle – med tegn på. Du varierer fontene, linjeavstanden og spaltebredden ved å taste koder, men det syns ikke på skjermen. Du er tvunget til å se på innholdet i din egen tekst hele tiden. Når du er i WP 4.2, kan du ikke holde på med å flytte filer eller surfe på nettet eller dille med skrivebordsmønsteret og kontrollpanelene. Du har teksten din, og that’s it." Ali hadde lært 4.2 av onkelen sin da han var guttunge, og fremdeles hadde han en maskin som var i stand til å kjøre det ved hjelp av litt triksing. "Skjønner hva jeg mener? Den beste tekstbehandlingsmaskinen som har vært laget var Macintosh SE, som gikk ut for mer enn femten år siden, siden er det gått jevnt nedover, iMac eller ikke iMac. Jeg veit at en sånn maskin ikke kunne kjøre Photoshop, det er noe av poenget. Den maskinen du har nå, har over hundre ganger så mye RAM, en prosessor som er tredve ganger så rask, og en harddisk som er hundre ganger så stor som SE’n. Likevel ville SE’n vært bedre hvis du hadde vært forfatter eller forsker. Hvis du skal produsere tekst, må du ha en maskin som hjelper deg med å avgrense universet. Skjønner? Det er sånne ting jeg jobber med, alt som avgrenser universet."

Hvorfor ikke, tenkte jeg, det fantes jo folk som fremdeles brukte pausebildet "Boris", mange år etter at resten av verden hadde gått lei og skiftet til abstrakt geometri eller en mer avansert animasjon, for eksempel Donald Paints, hvor Donald maler skjermen i et mønster og med en ferdighetsgrad du stiller inn selv, men det kuleste er likevel at han mister bøtta omtrent annenhvert minutt og kvekker krakilsk idet han heiser seg ned for å hente den.

Ali gikk aldri lei av å poengtere hvordan alt som var enkelt hadde en forrang fremfor alt som var komplekst. "Det beste dataspillet, veit du hva det var?" spurte han, stadig like retorisk, en annen gang – og svarte selv, som han pleide. "Pong. Du har aldri sett det, det ble laget på syttitallet en gang." Han hadde med en fil som inneholdt Pong på Jaz’en sin, kodet for Power Mac av en romantiker i Toronto. Jeg har sett det spillet på gamle filmer. Det består av to vertikalt bevegelige streker i hver sin ende av skjermen og en flekk som spretter på de vannrette skjermveggene, men som går ut gjennom de loddrette medmindre man klarer å manøvrere streken slik at den treffer flekken. Pong! sier maskinen hver gang man treffer. Som spill er det en blanding av skvåsj og bordtennis, uten fancy grafikk, uten andre lyder enn biip og pong, det er lavoppløselig og i svart/hvitt. "Alle senere ferdighetsspill har vært etterligninger av Pong," sa Ali. "Ok, jeg skal gi deg én ting. Det nest beste spillet var Myst, som også var et av de aller mest komplekse. Men hvis du finner den riktige formen for enkelhet, er den alltid bedre enn den mest svimlende formen for kompleksitet."

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.