Kharian, som Ali motstrebende hadde fortalt meg om, var en stor landsby en to-tre timers støvete og varm bussreise

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

fra Lahore og omtrent like langt fra Rawalpindi-Islamabad, i en del av pakistansk Punjab som i århundrer hadde vært et indisk Bosnia, med sikher, hinduer, rettroende sunnier og etter hvert vantro ahmaddiyaer i skjør, men fredelig sameksistens. Noen mil østover, i det som nå er indisk Punjab, hadde Guru Nanak grunnlagt sikhismen for fem hundre år siden, et økumenisk forsøk på å skape et kompromiss mellom hinduismen og islam. Forsøket var vellykket, men det førte ikke til fred, og sikhene ble etter hvert beleiret av fanatikere. De fem tingene rettroende mannlige sikher forventes å bære på kroppen til enhver tid, inkluderer en kort dolk.

Seks millioner hinduer og sikher flyktet østover da India plutselig var delt og Lahore befant seg hårfint på vestsiden; like mange muslimer flyktet vestover. Kvinner ble voldtatt og menn ble myrdet, butikker og boliger ble antent, familier ble splittet og barndomsvenner ble i løpet av et øyeblikk bitre fiender. De grusomste krigene utspiller seg alltid mellom brødre og søstre. Den lengste kolonnen av fotflyktninger telte åtte hundre tusen mennesker, og det tok den åtte dager å passere et hvilket som helst punkt – en bygning, en bro, en utbrent butikk – på sin vei.

Siden 1947 har Pakistan vært nesten hundre prosent muslimsk, og i mangel av store mengder hinduer og sikher er det muslimske utgrupper, kristne, jøder og etniske minoriteter som blir syndebukker. Det skal visstnok fremdeles leve en håndfull hinduer i Lahore, dette tidligere travle veikrysset mellom Sør-Asias og Vest-Asias religioner, men de fleste har skiftet navn og dyrker sin religion i smug. I den mer liberale havnebyen Karachi var det ved uavhengigheten 424 hindutempler. Nå er det bare en håndfull igjen, og flere av dem er blitt okkupert av muslimske kjøpmenn som trenger lagerplass. Få tør å protestere, minst av alt hinduene.

I Kharian er det få spor etter at det noen gang har levd hinduer og sikher i området, rent bortsett fra at kulturen – maten, fargene, luktene, det uformelle, føydale kastevesenet – er minst like sterkt preget av den fargerike, rause, søtladne hinduismen som av den strenge, puritanske ørkenreligionen vestfra. Da er det lettere å finne ytre bevis på en senere folkevandring, som gikk vestover og ikke østover, med skinnende jetfly og ikke skranglete jernbanevogner som transportmiddel. Om desperasjon og dødsfrykt tvang hinduene til å forlate sine hjem og reise østover, var det desperasjon og håp om et anstendig liv som fikk tusener av muslimer til å forlate sine hjem for å reise vestover en generasjon senere. De reiste til Tyskland, Danmark, Emiratene og Storbritannia, naturligvis; fra denne regionen var det også relativt sett mange som reiste til Norge. Sagt på en annen og mindre misvisende måte: nesten alle pakistanerne i Norge hadde sin opprinnelse her. Nå var deres lille pakistanske samfunn godt etablert i Oslo, deres sønner og døtre var like norske som pakistanske – men forhåpentligvis, tenkte og sa foreldrene, ville de aldri glemme hvor de kom fra, uansett hvor bra det gikk dem i livet – og trafikken hadde forlengst begynt å flyte i begge retninger. Fra Kharian gikk en strøm av svette og skam; men tilbake kom en strøm av håp, ære og ikke minst penger. Noen av de eldre vendte tilbake for å nyte alderdommen i milde og vennlige omgivelser, og tok med sparepengene. Noen barn vendte tilbake midlertidig for ikke å glemme hvor de kom fra. En del unge vendte tilbake midlertidig for å bli gift. Men det var få i arbeidsfør alder som orket å vende tilbake annet enn på ferie.

Slik hadde de ikke sett det for seg da de dro, mange av dem allerede tidlig på syttitallet. Da skulle de bare tjene nok til et hus og litt til, men de ble fanget opp av den uimotståelige vestlige forbruksmentaliteten og, i større grad enn de fleste vesterlendinger forsto, av de vestlige frihetsidealene. De var blitt hybrider, kreoler, hjemløse som bare kunne få fred så lenge de hadde råd og helse til å besøke Pakistan noen måneder annethvert år, for å lade opp batteriene og troen på velferdsstaten før de reiste tilbake til landet de hadde så ambivalente følelser overfor – det var rikt, velorganisert og demokratisk, det hadde gode velferdsordninger og mange ledige jobber; men det likte ikke fremmede folk, og det merket de – som aldri hadde vært fremmede før de kom til Oslo – hver eneste dag.

Alt dette visste jeg; jeg kan min Lonely Planet, men jeg var ikke egentlig interessert. Det eneste som virkelig interesserte meg, var kjærligheten.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.