Refleksjoner over et tapt land

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.


 

 

Landet hadde egenhendig klart å sprenge bort to hundre millioner kubikkmeter fjell i det foregående århundret. Idet landet bokstavelig talt sprengte akkorden, sendte statskanalen NRK2 et debattprogram om selvmordsbølgen som hadde fulgt i kjølvannet av Norges elendige innsats under siste fotball-VM. En psykiater som deltok, var i full sving med å utvikle et resonnement om at årets triste sommervær og det skuffende lønnsoppgjøret nok også hadde spilt en rolle, mens lederen for det største kristendemokratiske partiet anså at den galopperende familieoppløsningen måtte ta sin del av ansvaret. En tredje debattdeltager, som på godt synlig vis representerte idrettens interesse i og med sin karakteristiske røde, hvite og blå treningsjakke, mente at flere midler til idretten – og spesielt toppidretten – ville være et godt forebyggende tiltak. Programlederen slapp til med et spørsmål: "Tror dere det blir flere selvmord under neste fotball-VM hvis vi gjør det dårlig da, eller blir det færre?" Klokken slo ni før deltagerne rakk å svare, og skjermene ble svarte.

Mange andre debatter ble også brutalt klippet over. Tillat oss å ta et raskt overblikk over norsk offentlighet den skjebnesvangre kvelden. På en konkurrerende fjernsynskanal var statsministeren i ferd med å snakke om "Regjæringas IT-satsing", en tredje kanal sendte et talkshow om hvordan Norge skulle klare å redusere antall innvandrere ytterligere neste år, mens en fjerde kanal viste opptak fra forrige sesongs VM i skiskyting for blinde, hvor Norge hadde tatt de tre første plassene. Disse programmene ble aldri fullført. Menneskeheten ville heller ikke noen gang få vite hvordan Norges regjering hadde planlagt å satse på IT eller hvorvidt Norge ville gjenta sine spektakulært sensasjonelle idrettsprestasjoner neste år. Prestisjeprosjekter som Norges nye opera – politikerne hadde diskutert den i tre generasjoner – ville aldri bli vedtatt, det ville aldri kunne bli enighet om hvorvidt Norge nå skulle bli fast arrangør av den årlige Eurosong-festivalen, hvem som hadde ansvaret for den svake rekrutteringen til skøytesporten (hvem skal de nederlandske skøyteløperne forresten konkurrere mot heretter?); forholdet mellom Staten og Kirken ville forbli uavklart (Norge hadde, som Europas siste land, statskirke til siste stund), ingen kursendring i innvandringspolitikken var lenger mulig, de nye virkemidlene for å markedsføre et stadig voksende antall norske kunstnere og litterater i Utlandet ble ikke lenger diskutert, og plutselig var det blitt utenkelig, der det tidligere bare hadde vært usannsynlig for alle andre enn norskinger, at Norge skulle få den neste generalsekretæren i FN. Sin globale aura til tross, heter organisasjonen stadig De forente nasjoner.

Mot debattdeltakeren som foreslo mer penger til idretten, kunne det nok innvendes at norsk idrett jevnt og trutt hadde fått mer penger de siste årene, for øvrig i takt med at selvmordsraten hadde økt. I fjor var det 207 registrerte skihoppere i Norge, som seg imellom disponerte over 1245 hoppbakker. Mange av bakkene var kommet til i løpet av de siste årene, ettersom politikerne anså det for å være et nasjonalt anliggende å styrke hoppsporten, spesielt etter at kvinnene hadde begynt å vise den interesse. Uvisst av hvilken grunn, så det ut til at antall aktive hoppere var omvendt proporsjonalt med antall bakker de hadde til rådighet. Da landets legendariske kong Olav V (1900–91) i mellomkrigstiden hoppet i Holmenkollen, fantes noen få hundre hoppbakker i landet, de fleste av dem primitive stillaser av plank.

Idretten var lite omstridt i Norge, om man ser bort fra småkranglingen for og imot å arrangere et folkelig mosjonsløp for kvinner i Oslo sentrum – med det resultat at biltrafikken ble omdirigert og bussene forsinket. Spørsmål om bruken av landets to offisielle språkformer på radio og fjernsyn var kontinuerlig gjenstand for bitter uenighet, finansieringen av de privatiserte jernbanene var dypt omstridt og splittet de største partiene omtrent på midten, det ble kranglet høylytt om bruken av Bergens regionalistiske bysang i nasjonale sammenhenger, trygdesatsene for nyankomne asylsøkere (landet tok den siste tiden imot mellom fem og ti flyktninger i året) og om man skulle gi tre eller fem milliarder kroner ekstra til eldreomsorgen neste år. Men om idretten ble det sagt lite eller ingenting, kanskje fordi hele landet var blitt som en enorm idrettsarena hvor sportsjournalistikk og sportsdekningen på fjernsyn var blitt normsettende for all annen aktivitet; et metonymisk symbol på linje med de kongelige og Landsmoderen, den tidligere statsministeren, som for øvrig senere har gjort karriere i FN. Selv rabulistene som propaganderte for et multietnisk Norge og for økologisk ansvarlighet og internasjonal solidaritet, holdt kjeft om idretten, enten fordi de hadde tilstrekkelig finfølelse til å la den være i fred, eller fordi de var kløktigere strateger enn de ellers ga inntrykk av å være. Avisene brukte flere ganger ukentlig sine førstesider til å referere gårsdagens fjernsynsprogrammer om idrett, fjernsynskanalene avlyste barne-tv og nyhetssendinger for å vise idrettsarrangementer, barn ønsket seg idrettssymboler og –

 

 

noe mer sjelden – idrettsutstyr til jul og fødselsdager, statsråder og forfattere konkurrerte om å være de mest idrettsinteresserte i sine respektive laug, og rikingene viste seg som gode, norske mesener ved å kjøpe idrettslag i stedet for å støtte veldedighet eller kunstnere. For en del år siden stilte kunstelskere, liberalister og sosialister spørsmålstegn ved oljemillardene som ble brukt på eliteidretten. Svaret fra en samlet nasjon var: Men satsningen har jo ført til resultater! Ingen hadde åndsnærvær nok til å spørre: Hva slags resultater? I de fleste andre land ville nok en slik prioritering ha medført prinsipiell debatt.

Det er forresten ikke helt presist å si at idretten overhodet ikke ble debattert. Den ble nok debattert kontinuerlig – i avisspaltene, i tv-programmer, på bussholdeplasser, på pauserom og i sofakroker – men det ble aldri stilt spørsmålstegn ved dens sentrale plass. Den hadde samme plass i det norske samfunnet som kristendommen blant middelalderintellektuelle, som konkurrerte om å finne de mest overbevisende gudsbevisene. Man kunne diskutere lagoppstilling, utøveres kvaliteter, treningsopplegg og fjernsynskommentatorer, men aldri idretten som sådan. Ingen hevet stemmen lenger for å påstå at folk hadde bedre av å høre Beethoven eller se Picasso (unnskyld, Grieg eller Munch – vi snakker jo om Norge!) enn å følge med i sporten. Det fantes heller ingen debatt om de omkringliggende aktivitetene knyttet til idretten, som de populære hasardspillene tipping, lotto og V6. Norge var et land som levde av olje, men som levde for lottogevinster og landslag. Et av de mest populære landslagene var det som reiste verden rundt for å skape fred og respekt for menneskerettigheter. Samtidig ville det også være riktig å si at den nasjonale ære sto på spill når det norske fotballandslaget spilte mot et hvilket som helst annet land (særlig Sverige), men aldri når landet vilkårlig satte asylsøkere i fengsel ved ankomst.

Andre aktuelle debatter i norsk presse handlet om hvordan man skulle unngå at den norskproduserte musicalen som var satt opp på Broadway og blitt myrdet av en enstemmig nordamerikansk presse, skulle bli tatt ydmykende og ugjenkallelig av plakaten etter bare et par uker (løsningen ble som vanlig rimelige charterturer for norskinger), om hvorvidt det nå var bevist at appelsinjuice var sunnere enn melk og hvilke konsekvenser det ville få for bosettingen i distriktene hvis dette ble allment kjent – denne debatten ble av en særlig ondskapsfull hovedstadsavis koblet til avsløringen av at melkebønder kjøpte hektoliter på hektoliter med subsidiert melk i billigbutikkene, som de så tappet over på spann og leverte til meieriet – om innvandrere som gikk på rødt lys skulle utvises permanent, om statsstøtten til ikke-kristne religiøse grupperinger skulle opprettholdes, om hvordan man skulle sikre at bistand til fattige land fortsatt skulle være knyttet til norske eksportinteresser (moral var her den viktigste eksportvaren), om den nye dip-typen som ble produsert i et EU-land inneholdt miljøgifter som var farlige for norskinger...

For utenforstående er ikke-debattene like interessante som debattene. I Norge fantes det mennesker som fikk tyve millioner kroner for å slutte å arbeide, det fantes et helsevesen som i forhold til innbyggertallet var det dyreste i verden og likevel mindre effektivt enn helsevesenet på Sri Lanka eller Cuba; det var et land som baserte hele sin velstand på ikke-fornybart fossilt brennstoff, som var hovedleverandør av luftforurensning overalt hvor landets eksportprodukter ble brukt, og som likevel snakket varmt og lenge om miljøspørsmål lokalt og internasjonalt; det var et land hvis representanter reiste jorden rundt for å forsikre seg om at også utlendinger hadde hørt om menneskerettighetene, samtidig som det rutinemessig satte asylsøkere på glattcelle og solgte egenproduserte våpen til høystbydende. Sykefraværet i arbeidslivet hadde økt i takt med antall leger (i 1900 var det 2519 innbyggere pr. lege, i 2002 var tallet 298), og antall dagligrøykere økte jo større beløp Staten brukte på forebyggende tiltak. Ingen av disse temaene lot seg spore andre steder enn i leserbrevspaltene dersom man tok for seg den siste månedens norske aviser.

En studie av de uformelle debattene, hviskedebattene og samtalene i lukkede rom, ville ha avdekket at det fantes en interesse for globale spørsmål i deler av det norske samfunn. Ikke desto mindre tydet forskningen på at de mest populære hviskedebattene handlet om hvilke kjendiser som var skaphomser og hvem som lå med hvem av kjente politikere og skuespillere, og slike rykter rammet nå også den norske kongefamilien, hvis status gradvis begynte å ligne vår egen kongefamilies.

Like før undergangen skrev en selvbestaltet samfunnsrefser at sett fra Oslo var hele verden gradvis blitt omgjort til en fotballbane der en samlet norsk offentlighet gjorde alt den kunne for at norskingene bare skulle få øye på det norske laget. Det var i sannhet et merkverdig land. Q.E.D. og, ikke minst, R.I.P.

(Butterfly News, London)

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.