"Mens dere har snakka, har jeg sitti og tenkt, da, på hva jeg skulle fortelle dere om Norge." Av fulle knotere får man høre a-endelser,

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

tenker Nigel, som alt har rukket å oppleve Jonas i flere modaliteter. "Jeg kom til å tenke på en masse episoder, ikke sant, som da vi var unger og kødderingte til folk vi fant i tellefonkatalogen og som het Balle eller Langballe til etternavn, sånne ting liksom, det var bare på grunn av sånne folk som meg at familien Homse i Stavanger skiftet navn til Homsø og familien Homo i Rena skaffet seg hemmelig telefonnummer, men dette er ganske private ting, ikke sant. Altså, hvis jeg skulle snakka om noe som virkelig betydde noe for meg, måtte det blitt musikk. Jeg er en av de typene som har brukt hver ledige lørdag i årevis til å tråle de mest obskure platesjappene, nytt og brukt, jeg hadde gullkort hos Voices of Wonder og var på mailinglistene til syv alternative distribusjonsfirmaer i USA, jeg hadde vinyl og CD sortert i 74 kategorier, og nesten ikke ei eneste klassisk skive; jeg mener, dere syns kanskje jeg er historieløs, men Beatles og The Who har aldri gitt meg det helt store kicket; Robert Johnson, ok, for det er skikkelig klassisk, men fra Diddley og Presley til Stones og motown er jeg blank, gitt. Uansett er det bare på grunn av denne interessen at jeg husker trashbandet Hüsker Dü fra Minnesota, som påsto at dem var oppkalt etter et sinnssykt merkelig program som hadde gått i årevis på svensk tv. Dere veit forresten at vinylplaten ble funnet opp av en mann ved navn Emile Berliner? Veit ikke om dere husker skiva, den hadde oransje og svart cover, trur jeg, med et halvsurrealistisk bilde av en halvgammal gubbe, vill i blikket, som var innhylla av planeter og spiraltåker. Det var bandet PVC som hadde lagan, hyllest til Berliner, de var fra Skien eller Porsgrunn, tror jeg, eller var det Øresus? Fins det noen eks igjen av denne skiva, trur dere?"

Jonas ser seg bekymret omkring, og tenner en sigarett – det gjør han alltid, også i pinlige situasjoner. "Nei, ikke sant, jeg skjønner at dette også er for privat da. Det er ikke så interessant, på en måte, men nå som dem to tusen skivene mine er borte for alltid, går det jo an å fornye seg, ikke sant, det er som om huset er brent ned og du kan begynne på nytt med frisk cash fra forsikringsselskapet, uten å drasse meræ det gamle knarket som holder deg igjen i fortiden, blanke ark, god smak, ny giv, endelig skal jeg få standardisert bestikket i kjøkkenskuffen, jo, det tiltaler meg lissom en hel del faktisk, da, men.

OK, jeg skal fortelle en liten historie. Dette er en mye kortere historie enn de andre sine, men det begynner å bli seint, ikke sant, og vi begynner å bli fulle, vaffall jeg, og selv om vi er i fjerne strøk, opererer dem vel med stengetid her også, så jeg regner med at dere syns det er greit. Og denne historien her sier noe om Norge, det er jeg ganske sikker på.

Men altså, jeg må si noe først."

For en usikker og stakkato forteller, tenker K., men heldigvis er han klar over det selv.

"Det er en bestemt type historie som alltid blei fortalt hjemme i Norge, men ikke bare der om jeg ikke tar feil, professoren får rette på meg hvis jeg gjør det, det godtar jeg, sku bare mangle. Ikke sant: En typisk historie av denne typen kunne handle om en guttunge fra en fattig bakgård på østkanten, som har et sånt fabelaktig talent for å fly fort. Dem andre gutta i gata skyter med sprettert, går på slang, speller litt fotball kanskje, men ikke han. Å nei da, han løper opp og ned parker og gater og over bruene som krysser Akerselva, presser seg i motbakkene så blodsmaken er det eneste han kjenner til slutt, og blir bedre for hver jævla dag. Det eneste probblemet er at han ikke har løpesko, foreldra hakke råd, ikke sant. Så blir han oppdaga, som det heter, av en trener fra vestkanten som inviterern til å springe en 800-meter sammen med noen av gutta hans. Vår venn stiller forventningsfullt opp, barbeint, for foreldra hans har ennå ikke hatt råd til å skaffe han sko. Dem andre er mye større og kraftigere og har skikkelige piggsko og greier, dem har fått tran hver morra og tre skikkelige måltider om dagen, mens denna spjælingen fra østkanten er tynn som en strek. Ja, ikke sant, så løperem, da, og lenge ser det ut som om vår venn skal tape, men så tarn ut det siste han har, og vinner – barbeint, med blødende føtter, mot de velfødde borgerbarna. Sånne historier, Norge var fullt av dem. Askeladden. Trua på at the underdog skal seire til slutt, at det er sånn verden er. Selvfølgelig ække verden sånn. I nesten elleve av ti tilfeller hadde denne guttungen ha vært sjanseløs, han hadde selvfølgelig tapt. Det jeg lurer på, er åffer ingen forfattere sier det som det er, bygger opp storyen ikke sant, og så – pæng! – taper selvfølgelig den lille fattiggutten fra enkle kår mot de kraftige og velfriserte karene fra borgerskapet, det hadde virkelig vært realisme. Det er verre enn The American Dream, veit dere, og det er derfor norskingene blir mer skuffa når Norge taper i fotball mot Tyskland enn når dem taper mot Estland. Det stemmer ikke med Askeladden-myten!

Uansett. Nå har jeg allerede sløst bort poenget, faen, dumme meg, det er som bruttern alltid pleide å si, jeg er en nørd til å fortelle historier. Men denna har jeg opplevd sjæl. Jeg har altså drivi med miljøvern siden jeg gikk på ungdomsskolen, og for mange herrans år siden var jeg med på å stoppe et vannkraftverk øverst i Gudbrandsdalen."

"Så det var deg det, din jævel!" skyter en eller annen inn.

"På hjemveien etter demon tok jeg meg en fottur i fjellene på Vestlandet, og et sted kryssa jeg en flott lakseelv, dette var den gangen du fremdeles kunne være heldig og få en villaks på kroken noen få steder i Norge. Jeg passerte en fem-seks fiskere som sto midt i elva med håv og stang, og et stykke lenger ned bestemte jeg meg for å ta en rast. Jeg fyrte opp primusen, satte over kaffen og fant fram noe mat og røyk. Da la jeg merke til to skikkelser like ved. Omtrent femti meter unna sto en svær kar og kasta, og et steinkast nedenfor sto ei tynn lita reke og kasta. Jeg satt og så på de, og da jeg var ferdig med å spise, følte jeg meg så ovenpå og avslappa at jeg bestemte meg for å spørre åssen det gikk. Den litt tønneformede karen viste seg å være en rik amerikaner med bart, hengemage og solbrente underarmer, og han sto der lissom med det ypperste som kunne skaffes innen fiskeutstyr, med stang og snelle som glitra i ettermiddagssola, så nytt var det, og hans rikholdige utvalg, som det heter, av kostbare fluer var festa som militære utmerkelser til fiskerhatten han hadde på hue. Han hadde stått på samme fucking sted og kasta i tre timer, fortalte han. Got anything? spurte jeg. Han trakk på skuldrene og pekte på to usle abbor som lå ved siden av den dyre, flotte bagen.

Så gikk jeg videre til den spinklere og mindre figuren. Han hadde ikke skikkelige vadestøvler, så han måtte kaste fra land. Han var vel i femtenårsalderen, tenker jeg. Han brukte et ganske annet utstyr enn turisten. Han sto rett og slett og heiv med en kjepp han hadde bindi snøret til, med en hjemmelaga flue i enden. Så primitivt det kan få blitt, ikke sant. Jeg kom i snakk med han. Jo, han var nå her fra stedet, da, og når han ikke hjalp til på gården, pleide han å ta seg en fisketur nå om sommeren. Og joda, visst hadde han noen faste steder; du veit, sa han lurt, når du er oppvokst her, da vet du hvor fisken går. Her hadde han stått i hele dag, men nå skulle han snart spise dugurd. Nå, har du fått noe i dag, da? spurte jeg interessert. Han rista på hue. Han hadde ikke fått noen verdens ting. Ikke en mort."

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.