Jeg ber om en bayer og tenner en ny Cecil. Alt jeg kan se ut av vinduet er østeuropeisk tåke, det er beroligende at i det minste

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

noe fremdeles er som det pleier. Sidekvinnen er minst like gammel som meg og innhyllet av lag på lag med saristoff, og hun henvender seg til personalet på hindiurdu, det passer meg mer enn godt. Det er lenge siden jeg mistet ærefrykten for akademia – om jeg noensinne har hatt den, jeg kan ikke huske om det var et maskespill allerede i studietiden, men jeg mistenker at så var tilfellet. Foucault ble avvist som uvitenskapelig i Uppsala. For bare et kort århundre siden ble raseforskere dekorert med ekeløv og æresdoktorater. Einstein hadde rett da han sa at man måtte lete utenfor universitetene etter intellektuell kreativitet. Selv jobbet han på et sveitsisk patentkontor da han skrev de tre små artiklene som forandret verdensbildet. Det får så være. Jeg har ikke på noe tidspunkt klart å ta den rituelle pompøsiteten på alvor, hver gang jeg så rektor i kappe tenkte jeg på John Cleese. Dusinvis av ganger satt jeg i Gamle Festsal og overvar knusktørre og selvhøytidelige disputaser mens blikket flakket rundt den symboltomme tunga-ut-av-vinduet-dekorasjonen, som var støpt i stort opplag og plassert mellom hver bidige søyle, og som forestilte to forgylte engler på hver sin side av en harpe, med vinranker i bakgrunnen. Ofte var jeg på nippet til å le, men enda oftere ble jeg nedtrykt og falt i tanker om Glassperlespillet, Hesses eneste roman som holder også etter at man er blitt gammel og desillusjonert. Hadde jeg hatt et personlig forhold til en gud, ville jeg ha bedt til ham om at barna mine skulle få seg noe skikkelig å gjøre – at de måtte bli ingeniører eller fysikere eller veiarbeidere. Men Norge var Norge, og etter å ha drevet deltid med nærradio og noen vebbgreier, fikk Katja seg en jobb i reklame, og Bent begynte på en doktorgrad i samfunnsgeografi. Hvem kan klandre dem, de er og blir barn av sin tid og sine foreldre. Leger og ingeniører var det bare innvandrerbarna som hadde lyst til å bli, welcome to Virtuaville.

Pengemenneskene har jeg enda mindre respekt for enn akademikerne, de tror ikke engang at de tror på noe. En gang like før sammenbruddet sto jeg i drosjekø en lørdagskveld i januar; atypisk for min livsstil, men jeg hadde drukket med noen studenter etter en vellykket hovedfagseksamen. En mann i mørk frakk sjanglet forbi hele køen og henvendte seg til meg, som på dette tidspunktet sto forrest. Det var sikkert minus femten, klokken var kanskje halv tre. "Jeg har litt hastverk, du lar meg komme forbi, ikke sant?" spurte fyren og holdt opp Rolexen, idioten, han trodde kanskje jeg ikke visste at vi begge sto like under Domkirkens lysende klokke med sin omkrets på åtte meter. "Ikke tale om," sa jeg, "et sikkert kjennetegn på sivilisasjon er køkultur, og vi kan i det minste late som." "Vet du ikke hvem jeg er?" sa han, litt opphisset. Jeg kikket bort på det kvapsete, rødlige fjeset over slipset, de stikkende små griseøynene og den tykke panneluggen over den lave pannen. Det luktet rik oppkomling, cognac og sigar. "Ikke om du var den gjenoppstandne Gilles Deleuze ville jeg ha veket for deg i denne situasjonen," sa jeg, og tilføyde: "Jo, forresten, kanskje da. Men ikke ellers, og en sånn som deg er dusinvare for å si det mildt." Han klinket til meg da jeg snudde meg bort i vemmelse. Jeg slo igjen, hardt nok til at neseblodet rant nedover designerskjorten og idioten begynte å sippe. I ettertid er jeg såre glad for at jeg for én gangs skyld ikke bare hadde det i kjeften.

 

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.