Det var ikke første gang jeg hadde brukt vold, men jeg slo faktisk aldri henne. Likevel var det med

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

hennes direkte medvirkning at jeg oppdaget, til min forskrekkelse og – for å være ærlig – glede, hvilke atavistiske instinkter som bruste millimetere under mitt relativt siviliserte og fysisk sedate ferniss. Opptakten var den klassiske, klisjéen heter bedratt ektemann i fase to. I fase én har han kommet til å mistenke at hans kone står i med en annen, men det ville være under hans verdighet å stille inkvisitoriske og påståelige spørsmål, og entydige bevis har han ikke. I fase to bestemmer han seg for å komme uventet hjem – i mitt tilfelle dreide det seg om to hele døgn før jeg var ventet, og jeg kom til alt overmål midt på dagen, direkte fra Fornebu, som flyplassen den gangen het. Det var bingo ved første forsøk. Jeg fant min kone rødblussende av minst to grunner i morgenkåpe på kjøkkenet, mens badevannet rant ovenpå. Den kvelden oppdaget jeg tannbørsten hans i hennes tannglass, men i ettertid kom jeg til at han likevel ikke kunne ha flyttet inn, for Bent og Katja hadde ikke merket noe uvanlig, og sløve var de ikke. "Nå holder du deg rolig," sa jeg sammenbitt som en nordamerikansk gangster eller snut, og heldigvis hyperventilerte hun hysterisk i stedet for å skrike. Først gikk jeg inn på soveværelset og samlet sammen klærne hans. Frakken og vinterskoene – for dette var i den østnorske vintermåneden mars – fant jeg i entreen. I første omgang la jeg alle klærne i en liten haug øverst i kjellertrappen. Den lyseblå underbuksen tredde jeg forresten brutalt ned på hodet hennes der hun satt lammet ved kjøkkenbordet, i et barnslig håp om at den var innsmurt med urin, røytede kjønnshår og ekskrementrester.

Så gikk jeg anstrengt rolig opp trappen, åpnet døren til badet og avbrøt hans meditative ro, der han kroet seg innhyllet av lunkent vann og billig badeskum fra supermarkedet på hjørnet. Nå kunne jeg saktens ha drept ham, for eksempel ved å kaste en tilkoblet hårtørrer ned i badekaret som på film – men det var ydmykelse og ikke utslettelse som var påkrevet. Han rykket selvfølgelig forbauset til da han fikk øye på det bleke fjeset mitt, slitent og posete etter en transatlantisk flytur. "Jeg kunne drept deg, vet du," sa jeg – og det kunne jeg nok, også uten hårtørrer, for jeg er en kraftig mann, og nedsenket i badekar er de fleste av oss fysisk hjelpeløse. Men jeg hadde ikke til hensikt å drepe ham, og likevel utførte jeg spontant en handling som forbauset meg. Jeg rev av meg beltet og dengte løs på ham med det. Han skrek. Beltespennen ga ham blåmerker og et blødende sår i tinningen. Da jeg oppdaget blodet, sluttet jeg. "Kom deg ut," sa jeg. "Nå." Han kom seg opp – stakkars mann, kunne jeg ha tenkt, han ønsket vel bare å glede en varmblodig kvinne som var fanget i et kaldt ekteskap, og så skulle dette bli belønningen – men den tanken streifet meg ikke på flere år. Jeg befalte ham å komme seg ut av badet og ned trappen, og minnet ham om at jeg var desperat, døgnvill og uten tvil i stand til å skade ham noe aldeles fryktelig dersom han ikke adlød. Dryppende av vann og såpeskum tasset han ned trappen. Jeg åpnet døren. "Ut!" Hun stakk et snørrete og ulykkelig fjes ut av kjøkkenet, men sa ingen ting. Han mumlet noe om klærne sine. Jeg gjentok befalingen. Han var redd nå, og etter noen sekunders nøling gikk han naken og blødende ut i vinterkulden. Jeg smekket igjen døren.

Ennå var jeg på langt nær ferdig. Jeg hentet en flaske white spirit fra kjellerboden, og tok klesbylten hans med utenfor. Der sto han og trippet; sannsynligvis vurderte han hva som ville være mest ydmykende – å ringe på hos en av naboene i håp om at noen var hjemme midt på dagen, eller å trygle meg om å få klærne sine igjen. Snøen lå skittengrå og det var fire-fem minusgrader, men han ville neppe fryse ihjel. Han kunne gå ned på veien og stoppe en forbipasserende bil når som helst det måtte passe ham.

Først skvettet jeg litt white spirit på den nakne kroppen hans, ikke primært fordi jeg aktet å sette fyr på ham, men for å forsikre meg om at han ikke fant på noe dumt. Han trakk seg klokelig litt tilbake. Så helte jeg resten av flasken utover klærne hans og tente på. Det var noe syntetisk der som brant eksplosivt med blå og knallgule farger – frakkefôret? – men ullfrakken, bomullsbuksen, silkeslipset og viskoseskjorten brant også greit med litt hjelp. Det tok ikke mer enn fem minutter før alt som lå foran meg var en liten haug rykende, forkullede rester og et nøkkelknippe, som jeg snappet til meg – før jeg ved hjelp av noen iltre brøl og støvelspark ut i luften jaget det blåfrosne vesenet ned på veien, for deretter å slutte meg til min kone. Der inne i hjemmets lune varme holdt jeg henne under oppsikt en stund for å forhindre at hun løp ut til sin elsker med en av mine vinterfrakker, og da jeg endelig var trygg på at han hadde forsvunnet fra nabolaget gikk jeg inn i stuen, uten på noe tidspunkt å ha ødelagt den opparbeidede stemningen med tomt snakk, hvor jeg satte meg til i godstolen med et glass kanadisk rugwhiskey, en tyvepakning og litt jazz.

I likhet med hendelsen i drosjekøen flere år senere, fylte denne handlingen meg med en uventet, og ikke så lite paradoksalt foruroligende sinnsro så snart jeg hadde gjenvunnet hvilepulsen. Hennes utroskap såret meg mindre enn det gledet meg å opptre brutalt og handlekraftig overfor en mann som åpenbart fortjente å bli redusert til en sippende sabb. Det forundret meg. Jeg, som hadde brukt mange år på å avlære denslags lidenskaper, var endelig blitt tatt på sengen.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.