<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Odd må ha tenkt koffert lenge før noen av dem hadde et eneste kjønnshår, så mye er iallfall sikkert. Det ligger en seksuell

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

hentydning i nesten alt han sier. På skolen var det umulig for noen, de være seg lærere eller medelever, å snakke om homo sapiens eller survival of the fittest uten at Odd uoppfordret og ganske forutsigbart tilbød en forstyrrende slengbemerkning. Da Bønna og Odd jobbet på gatekjøkken sammen for snart tyve år siden, hadde han en fast innledningsreplikk når en søt dame kom til luken for å kjøpe is. "Jæ, åffer slags is skarruha, a, skarreværra en styggis, kanskje, he he?" Han forsøkte seg med "kveldsbrød" også, da han på et senere tidspunkt jobbet i bakeri, men det fungerte dårligere. Han har alltid vært full av "slepp det støgge du har i handa", "fårukke sitta, så fåru stå", "fitte og begrape", "alle nonner drar’n" og "ingen skjede skadd", og på skolen drev han nesten ikke med annet enn omskrivninger av typen "ikke storme inn i fitta/før du har tatt på deg dongen/det var ikke pent/gjør det en gang til". Da religionslæreren fortalte om Habbakuk i fjerde, lo han til han ble sendt hjem. Bedre ble det ikke da Nikodemus ble presentert av samme lærer måneden etter. Odd hadde dengang som nå et begrenset repertoar av yndlingsvitser, og fremdeles forteller han gjerne den om kisen som hadde så mye kukkost at flatlusa måtte gå med meierifrakk. Odd har aldri, så lenge Bønna kan huske, interessert seg for humor uten seksuelle overtoner, så han har aldri fortalt den klassiske vitsen om kannibalen som fikk en kald skulder, men derimot begynte han tidlig – var de åtte? ni? – å fortelle vitsen om vampyren som dyppet en brukt tampong i en kopp varmt vann og kunngjorde, med et sleskt smil, at han nå aktet å slappe av med en kopp te. En minneverdig improvisasjon, og det gjaldt slett ikke bare for ham selv, sto Odd for en gang i niende da en eller annen presenterte gåten: "Hva er forskjellen på Jens Bjørneboe og ei morrakåpe?" Som sjangeren tilsa kunne ingen av guttene svare, og spørreren svarte selv: "Bjørneboe er forfatter, og morrakåpa er for mutter." Da var det Odd skjøt spontant inn, til allmenn applaus: "Du mener atte Bjørneboe er forfatter, men morrakåpa er for fitter?" Denne finten har forlengst gått inn i kullets mytologi og vil bli der i seksti år, til gjentatt anvendelse ved skolejubileer og andre passende anledninger. Odd tenker så koffert at det nesten er så man kan mistenke ham for å være skaphomo, mener Bønna innerst inne, men han er mest imponert over at en fyr som er så ordblind at han i flere år trodde horrorrockens største superstjerne het Hjallis Cooper, klarer å være verbalt nyskapende på denne måten.

"Jæ jæ jæ, Bønnis, så satt vi her igjen, da." Odd legger hendene bak nakken og vipper på stolen i en påfallende avslappet stilling. "Du som har sitti her litt, åssen sere ut med damer? Blir vi nødt til å gå på diskon etterpå for å få oss e’ betta elle?" Bønna trekker på skuldrene.

"Vættafaan jeg. Noe bra erevel, men det spørs om dem ikke er opptatt da." Han nikker diskret mot vindusbordet, to bord unna. Der sitter to kvinner i tyveårene, blonde og rødglinsende i skinnet fra stearinlyset på bordet. En er slank og en er rund. Bønna vet allerede hvordan denne kvelden kan komme til å ende.

"Hu ene der har jeg vært på fest med for mange herrans år sia. Hu var lite klam i hakket, da veitdø. Lite kusemuse hu der da, å fy faan!"

Det er naturligvis altfor tidlig å innlede kontakt, ingen av dem har drukket før de kom, og kvinnene ser også klinkende edru ut. Bønna legger merke til at de deler en flaske rødvin. Det ser godt ut. Mye bedre enn å helle innpå litervis med øl, du blir like full av en eneste jævla flaske vin som av seks halvlitere, og det smaker bedre. Må bare huske å hyle innpå en liter vann før du legger deg.

"Jajja." Med dette komprimerte, meningsmettede ordet pleier Odd på karakteristisk vis å innlede en samtale etter fire-fem halvlitere, altså i halv elleve-tiden – når han føler at tiden er moden for å mimre om gamle minner, som han med en sjelden selvinnsikt uttrykker det. I kveld er han tidligere ute, klokken er bare halv ni og de har ikke drukket mer enn et par hver. Kanskje han begynner å bli virkelig gammel, tenker Bønna. Odd setter i gang: "Det vi gjorde den gangen, veitdø, før i tia, det var jo veldig mye å sykle bort til fru Fredriksen og kjøpe salte frosker og rustne padder og sånt. Salti og love hearts og greier, hvis du hadde ei krone kunne du få litt, ikke sant, ei rusten padde kosta fem øre ganske lenge trujæ."

"Fru Fredriksen forsvant jo, da. Så vare Gnomen, du huser han, som bare ville ha fjorten år gamle jenter til å jobbe forsæ? Det var et bra sted i bynelsen, men etter hvert gikk det jo te hælvete med den kiosken, jeg trur det var for at han var så gjerrig, han fikk lissom bare mindre og mindre utvalg. Jo mern tjente, jo mindre vare å få kjøpt i kiosken hans. Jævli sprøtt lissom."

"Gnomen, ja. Huseru atn spiste middan sin hver da klokka to om natta? To kilo poteter på bakrommet? Veit ikke om jeg ska trure, men det blei ihvertfall sagt den gangen. Sånn sån ut ævv. Jarragitt."

"Herregu, for en fyr, men han er dævv nå ikke sant?"

"Dævva for lenge sia, gudbedre, han så jo ut som et lik for femogtjue år sia allerede, og gærn varn ævv. Avlytta dem smådamene som jobba forn, gjordn, for å høre å dem sa omn og sånn. Verre enn snuten, veitdø, han holdt på akkerat som Norge i våre daer."

"Norge? Å meneru nå?"

Bønna har lenge visst at han er i stand til å lage metaforer. Han bruker evnen sparsomt for å dempe et eventuelt inntrykk om uvanlig intelligens og feminin fantasi, men denne metaforen fungerer så godt, mener han i dette øyeblikket, at han vil dele den med sin eldste og beste venn.

"Nei, ikke sant, dem tjener jævli bra, all denne olja og greier, men dem vikke bruke spenna på andre, og maser om atn ska spinke og spare på alt mulig bare foratte det lissom ska værra sånn. Så haru innvandrera, ikke sant, dem er akkerat som dem smådamene som jobba for Gnomen, dem gjør heile jobben mens Norge sitter og teller spenn og eter to kilo potteter og avlytterem. Sierem no gærnt, fårem sparken. Ut av Norge, ikke sant. Skjønneru å jeg mener, elle?"

Odd forstår ikke metaforen, og gir høylytt uttrykk for det. Kanskje metaforen ikke er spesielt god likevel, men den er i det minste en metafor, tenker Bønna. Da han oppdaget hva metaforer gjorde med språket, føltes det som om han hadde spist LSD. Plutselig ble verden ti ganger større og var utstyrt med et nytt fargekart og nye dimensjoner, det var som å skifte monitorinnstillingen fra fire gråtoner til millioner av farger. Plutselig var det ikke så mye annet som betydde noe enn å leke med ord. Men han har ikke tid. Han må jobbe. Og så må han drikke med Odd.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.