Flagget er et klikkbart kart.

 

Det fortelles om noen rotter – det er alltid hvite laboratorierotter som spiller hovedrollen i

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

rottepsykologien – det fortelles om noen rotter som var genetisk så like det lot seg gjøre, men de ble adskilt ved fødselen og utsatt for et eksperiment. Ingen av dem ble sultet, frosset eller tvangsmessig skilt fra sine foreldre som jøder i nazistenes laboratorier, nei, vi er som regel litt mer humane med rotter enn nazistene var med jøder. Alle fikk et behagelig inneklima og nok mat og søvn. Men en av gruppene hadde det kjedelig. De levde i et halvmørkt rom uten et eneste ytre aktivitetstilbud. Den andre gruppen ble utsatt for et variert mangfold av ferdighetsprøver daglig, visse pretensiøse vitenskapere ville sikkert kalle dem intelligenstester, for eksempel psykologene og nevrologene bak eksperimentet. De måtte finne veien gjennom labyrinter, løpe på tredemøller og gå på line for å få mat. Etter noen uker kappet forsøkslederen av topplokket på dyrene. Slutt på den humane behandlingen, noe skal man ha igjen for investeringen, ikke sant. På rottene som hadde hatt det kjedelig, hadde nevrofyttene (heter det nevrofytter? Samme kan det være) falt sammen og hang der og slang som slappe pølser, som visnede og ulykkelige tomatplanter etterlatt i solsteiken mens eierne var på hytta. Hos den andre gruppen hadde nevrofyttene (eller hva det heter) blomstret opp som eiketrær i miniatyr, som tettvokste kaffebusker i det kolombianske høylandet like etter regntiden.

Vi mennesker lider under det omvendte dinosaursyndromet, vi dør ut fordi vi er utstyrt med så altfor store hjerner: denne sivilisasjonen er et spektakulært eksempel på en topptung livsform som bygger symboler i stedet for å handle. De fleste av oss må ha nevrofytter slappe som sørgepiler. Machiavellis arbeidsrom var kaldt, tomt og uinnbydende. Balzac kledde seg naken mens han skrev, for å unngå distraksjoner. Det er fint å ha noe å tenke med, enten det er en hjerne eller noen begreper. Men det kan også være en fordel å ha noe å tenke på. Men vi gjødde etterkrigsnorskinger var utstyrt med støtputer som buffer mellom oss selv og verden, utløst i samme øyeblikk som vi opplevde sjokket ved sykehusets simulerte dagslys.