"Year 2000 and beyond in anthropology"

Det har vært mye snakk om "the crisis in anthropology" i senere år, både med rette og med urette. Krisen beskrives gjerne, delvis fra ulike synsvinkler, med stikkord som:

* Problemer forbundet med representasjon av andre: både klassiske problemer knyttet til begrepsdannelse og oversettelse, og nyere etiske problemer blir nevnt. Av og til påkalles Foucault eller, i ekstreme tilfeller, Derrida som husgud.

* Problemer som henger direkte sammen med forandringer i verden, først og fremst spredningen av den refleksive moderniteten og "kulturell globalisering". "Innfødte" skriver nå om seg selv og trenger ikke antropologer til å gjøre det.

* Krisen i kulturbegrepet (særlig etter Writing Culture-symposiet på midten av 80-tallet).

* Krisen i samfunnsbegrepet, presentert begrepsmessig av f.eks. Marilyn Strathern og mer erfaringsnært av f.eks. Ulf Hannerz.

* Grenseproblematikk i forhold til nyere, mer "sexy" disipliner som cultural studies – et hybridfag som "skummer fløten" av mediestudier, antropologi, politisk filosofi og kultursosiologi – et fag som beskyldes for å ha stukket av med klærne våre mens vi var ute og badet.

Det mest alvorlige problemet er kanskje at antropologien trues av intellektuell og politisk irrelevans. I gamle dager kunne en Boas, en Mead, en Malinowski, en Evans-Pritchard, en Lévi-Strauss eller en Douglas få stor innflytelse utenfor elfenbenstårnet. I dag er enkelte av våre grunnleggende innsikter internalisert i samfunnet for øvrig, mens andre virker gammelmodige, koloniale eller romantiske.

En revitalisert antropologi, som allerede finnes hvis man ser etter, legger de postmoderne grunnlagsproblemene bak seg (de fører ingen steder), oppdaterer sitt verdenskart (det finnes ikke "fremmede kulturer", bare sammenvevede mønstre av kulturell variasjon og konvergens), henter teoretisk påfyll fra kompleksitets- og kaosteori, lærer seg å lytte interessert, men ikke ukritisk når representanter for andre fag, f.eks. nydarwinistiske evolusjonspsykologer, snakker om menneskelige universalier, betrakter cultural studies ikke som en konkurrent, men som en partner, gjør studiet av sosial organisasjon igjen til sitt fundament, tør å kalle seg en vitenskap, og minner seg selv daglig om hvor viktig det er å stille så store spørsmål som mulig til verden.

Thomas Hylland Eriksen