Flagget er et klikkbart kart.

 

Ikke slik å forstå at jeg trivdes i den mellomstore betongbyen der oppe, banesåret i

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

eplehageidyllen. Jeg mistrivdes aktivt. I løpet av et kort, andpustent tiår gikk eposten gradene fra å være et morsomt leketøy, via en kort periode da den var et nyttig arbeidsredskap, til å bli en pest og en plage. I fjor ble det sendt to milliarder epostmeldinger i Norge. Etter hvert som den nyliberale dogmatismen satte seg, ble forestillingen om en lærd anstalt mer og mer en vits, og da antall fordummende radio- og fjernsynskanaler økte parallelt, ble mine kolleger og jeg ukentlig oppringt av journalister som seg imellom holdt en knivskarp konkurranse gående i dumhet og uvitenhet. De kunne avslutte en samtale om estetiske normer i samtidsarkitekturen ved å spørre: "Han derre Kant eller han, har du nummeret hans eller?" Det var til å gråte over, eller kanskje til å le av. Det var iallfall ikke mulig å ta det på alvor, for parallelt ble skillet mellom lek og alvor visket ut, vi så kriger og sultkatastrofer som tv-føljetonger og mente at fotballandslagets fadeser var nasjonale tragedier, mens vi glemte å mene at den norske energipolitikken var en nasjonal skam. Massemediene slynget ut fragmenter om samfunn i total oppløsning, omløpshastigheten var så stor at de kunne presentere identiske nyheter fra de samme landene til faste tider uten at en eneste leser opplevde det som noe problem. Somalia gikk i oppløsning hvert år i november, Japan var på kanten av stupet hvert år i januar, borgerkrigen på Sri Lanka blusset opp igjen i agurktiden, voldsbølgen i Oslos gater var hvert år verre enn noen gang tidligere rundt St. Hans, den etniske rensningen på Balkan lignet ikke grisen rundt påske, og sultkatastrofene i Afrika poppet opp på høstparten. Da Dagbladet i årevis resirkulerte den ubeskrivelig forferdelige Mafalda-serien på kontaktannonsesiden sin, hadde de i det minste noen hundre tegneseriestriper å ta av, slik at det kunne gå så mye som fire år mellom hver gang en bestemt stripe kom på trykk. Lesere med dårlig hukommelse risikerte å glemme de snusfornuftige og veslevoksne poengene fra gang til gang. Nå ble intervallene imidlertid kortere og kortere, det var som om Virilio skulle få rett i at slutten på det tyvende århundre ville markeres av at det ikke lenger fantes forsinkelser. En gang i fin-de-siècle-tiden leste jeg at hvis den nåværende utviklingen fortsatte, ville vi bli nødt til å skifte ut datamaskinene våre hvert tyvende minutt i år 2020.