This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Det nye bildet av innvandringen

 

Thomas Hylland Eriksen (Morgenbladet 19-07-2002)



En artikkel om innvandrere og innvandringsdebatt som har vært skrevet mange ganger i løpet av det siste året, er den som handler om hvordan akademikere, journalister, politikere og andre «synsere» (dette elskverdige norske synonymet for «intellektuelle») i alle år har skjønnmalt og fortiet problemer. De selverklærte antirasistene er nok de verste, men antropologer og sosiologer ligger ikke så langt etter. Det sarkastiske begrepet «politisk korrekthet» blir brukt i over halvparten av versjonene av denne artikkelen, for å gi inntrykk av at konform vanetenkning er årsaken til at «den moralske eliten» i årevis var blinde, døve og stumme i møtet med sannheten, helt til en standup-komiker og spaltist (som nevnes i nesten samtlige versjoner) og en og annen modig motstrøms-akademiker (som nevnes i omtrent halvparten) endelig våget å ta bladet fra munnen og kalle en spade for en spade.



Felles for de fleste versjonene er en grunnleggende anti-intellektualisme, som kommer til uttrykk ved en helt eller nesten total mangel på presise kildehenvisninger. Den foreløpig siste versjonen av artikkelen er Geir Levi Nilsens kronikk «11. september. Positivt for Vesten» (Morgenbladet 12.-18. juli). Riktignok er kronikken verdiløs (synspunktene er trivielle og ikke engang forsøkt belagt), men den fortjener likevel en kommentar, ettersom den eksemplifiserer synspunkter som er blitt deprimerende utbredte.

Nilsen avslører tidlig i kronikken at han ikke har tatt seg bryet med å lese tekster av dem han argumenterer mot. Den eneste teksten det henvises til underforstått, er Vogt og Hegers Bruddet, i setningen «Noen aktører har kalt 11. september for et 'brudd'». Så fortsetter kronikkforfatteren med å påpeke at det må ha eksistert en forening før man kan snakke om et brudd. Hadde han bare lest litt lenger enn til tittelen i Vogt og Hegers bok, ville han ha oppdaget at tittelen viser til et koranvers.

Så skriver Nilsen, i en formulering som er typisk for mange versjoner av denne artikkelen: «I årene før 11. septemberhendelsen var debatten omkring innvandring og f.eks. islam pålagt et strengt lokk: Enhver kritikk av innvandrere, deres kultur og religion ble møtt med det stigmatiserende rasismebegrepet». Dette kan han i dag påstå på kronikkplass i en av Norges beste aviser uten et eneste eksempel! La meg derfor nevne noen eksempler som kan tyde på noe annet. Tidlig på 1990-tallet utga Ottar Brox Jeg er ikke rasist, men… , en bok som argumenterte for at norskingers holdninger til innvandrere var styrt av andre forhold enn smålige ryggmargreflekser. Samtidig utga jeg Veien til et mer eksotisk Norge , som advarte mot å tolerere det jeg kalte «dype kulturforskjeller», og som bl.a. inneholdt et kapittel med tittelen «Må jeg like islam?» (svaret var selvfølgelig nei). Allerede i 1989 hadde Peter Normann Waage utgitt Når kulturer kolliderer , som blant annet betoner det vestlige individbegrepet som en umistelig nøkkelverdi. Den mest innflytelsesrike debattboken om innvandrere og kultur fra midten av 1990-tallet, var ellers Unni Wikans Mot en ny norsk underklasse?, som bl.a. advarte mot patriarkalske trekk i innvandrermiljøer. Omtrent samtidig utga Khalid Salimi Mangfold og fellesskap , som la vekt på behovet for felles verdier i et samfunn. Noe senere, men i god tid før 11. september, kom Hege Storhaugs bøker og Inger-Lise Liens Ordet som stempler djevlene, som på ingen måte frifinner innvandrere for ansvar med hensyn til verken norsk rasisme eller diskriminering. Guri Larsens bok Brødre , om æresbegreper blant innvandrerungdom, var heller ikke noe forsøk på å dekke over problemer og konflikter i det multietniske samfunn, for å si det mildt. Bare for å ha nevnt noen av de mest omtalte, og innbyrdes svært forskjellige, bøkene fra årene før 11. september 2001.

Hadde Nilsen undersøkt saken, ville han videre ha oppdaget at den eldste og viktigste norske antirasistiske organisasjonen, nemlig Antirasistisk Senter, er en menneskerettighetsorganisasjon. Det er kampen for likhetsbehandling og ikke retten til forskjell, som er eksistensgrunnlaget til Antirasistisk Senter, og slik har det alltid vært. Når Nilsen så nevner det han tror er det empiriske grunnlaget for forskning om innvandrere (samlebåndsakademikerne «påtreffer bare de ressurssterke innvandrerne som dem selv» (sic)), melder han seg helt ut. Her kan jeg bare anbefale ham å lese litt av litteraturen han kommenterer.

I behandlingen av 11. september hevder Nilsen, i likhet med Terje Tvedt og andre, at mange intellektuelle har betraktet angrepet som et resultat av motsetningen mellom rike og fattige land. Dette synet, som dukket opp i enkelte kronikker i fjor høst, finnes i både sterke og svake former; den sterke varianten (Osama er en arabisk Che Guevara) er urimelig, mens den svake varianten (oppslutningen om Osama og lignende ledere henger sammen med global ulikhet) er fornuftig, forutsatt en god kontekstualisering. Dette er imidlertid ikke hovedsaken: Ingen av bøkene jeg har lest om 11. september (skrevet av så forskjellige forfattere som Noam Chomsky, Gilles Kepel, André Glucksmann og Tariq Ali – foruten de norske) påstår at Osama er et produkt av den tredje verdens fattigdom. Altså: Hvem sier det? Og hvem hører på dem?

Kronikken er altså uten verdi, men den er interessant som symptom.

For det første er den et eksempel på en ny anti-intellektualisme, der komplekse posisjoner med et pennestrøk reduseres til de rene tåpeligheter. Alle som seriøst behandler disse emnene, vet jo at relasjonen mellom kultur og rettigheter er komplisert. I utlegninger av forfattere som Nilsen, forsvinner kompleksiteten, og resultatet blir parodi.

For det andre er kronikken et eksempel på en ny kynisme, der det anses som suspekt å ha gode hensikter og basere sitt samfunnsengasjement på et klassisk rettferdighetsbegrep og et positivt menneskesyn.
Det virkelig interessante spørsmålet er hvilken ny politikk de ønsker, de som anklager forrige pulje for å ha vært en snillistisk saueflokk. Vil de ha en ytterligere innstramning av innvandringspolitikken? Strengere krav til norskkunnskaper (uten oppfølging i form av forbedret undervisningstilbud)? Innskrenkninger i religionsfriheten? Lovregulering av kjønnsrollene i ekteskapet, slik at de skal korrespondere med den norske middelklassens?

En bestemt forestilling om innvandring og innvandrere kommer til uttrykk i de mange utgavene av den artikkelen jeg kort har kommentert her. Artikkelen som viser de politiske implikasjonene av dette bildet har ikke vært skrevet så mange ganger ennå, trolig av svært gode grunner.