This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Kampen for å bli hørt

Thomas Hylland Eriksen

Tidsskriftet Kontur, våren 2002

 

Bare noen dager etter 11. september, etterlyste Cathrine Sandnes, som da fremdeles befant seg i Dagsavisen, "de intellektuelle" som bidragsytere til debatten. Uansett hvilken definisjon hun måtte ha lagt til grunn for ordet "intellektuelle" (enkelte ser ikke ut til å klare å bestemme seg for om ordet viser til akademikere eller til skjønnlitterære forfattere), skulle det snart vise seg at den etterlyste raskt kom til rette. For det gikk ikke en uke i høst — knapt en dag — uten at representanter for det sivile samfunn ytret seg om terrorhandlingene og, senere, USA og Storbritannias krig, i et større norsk massemedium. Debatten har vært bred og relativt åpen. Flere kritiske medieforskere har sluppet til (f.eks. Rune Ottosen i Dagbladet) med påpekninger av fortielser og fordreininger i avisenes krigsdekning. De mest unnfallende har vært politikerne, som med ytterst få unntak har vært ute av stand til å fungere som noe annet enn mikrofonstativer for USAs utenriksdepartement.

Til tross for den brede interessen for å forstå og tolke verden etter 11. september, som har parkert norsk rikspolitikk etter 10. september fullstendig, er det noen som aldri får nok. Således etterlyste Ingunn Økland, Nils Fredrik Nielsen, Stefan Snævarr og Peter R. Holm med få dagers mellomrom, i midten av januar 2002, gode argumenter mot USA og Storbritannias militære håndtering av 11. september, samtidig som de beskyldte bombemotstanderne for flokkmentalitet og uansvarlig vanetenkning. Når det gjelder det siste, er det et åpent spørsmål hvem som går i flokk her, men det er heller ikke interessant for andre enn sosiologer.

Når det så gjelder begrunnelsene for å være motstander av USAs bombing, er det mange slike, og noen av dem er innbyrdes uforenlige. Noen er mest bekymret over innskrenkningen av liberale rettigheter i Vesten; noen ser Osama og hans karer som en lettere forkledd frigjøringsbevegelse for den tredje verdens masser; noen argumenterer på bakgrunn av liberale menneskerettigheter mot kaldblodig drap på uskyldige, og så videre. Jeg har sympati for flere av disse argumentasjonslinjene, spesielt den siste; likevel tror jeg den største langsiktige skadevirkningen av USAs opptreden er at verden har fått bekreftet at landet vil gjøre hva som helst for å beskytte "sine interesser", og at vilkårlig vold mot sivile ledsages av en politisk retorikk som minner mer om Orwells romaner enn noe annet: "Krig er fred" (1984), og "Alle dyr er like, men noen er likere enn andre" (Animal Farm). Enten de i sin fortvilelse blir islamister eller ikke, vet mennesker i den fattige verden at det ikke er det beste argumentet som vinner, at de er mindre verd enn mennesker i rike land, og at de aldri kan regne med USAs hjelp til å skape demokratiske og rettferdige samfunn. Fremfor alt vet de at de ikke blir hørt. Etter mange års intifada har palestinere et inntrykk, som ikke er helt misvisende, av at de kan stå og skrike i megafon så lenge de vil uten at noen utenfor hører hva de sier. Den samme følelsen er utbredt i Latin-Amerika, hvor alle vet at USA taler med to tunger, i Afrika og i størstedelen av den muslimske verden. Månedene etter 11. september viser at USAs regime ikke har forstått hvilket ansvar som følger av rollen som verdens eneste supermakt. I stedet for å erkjenne sin sårbarhet, forsøker de å true seg til fortsatt hegemoni. Det kan ikke gå bra i lengden. Respekt er nemlig en av de viktigste knapphetsressursene i den tredje verden, inklusive muslimske land. Dette forstår en ghettoungdom fra Bronx eller Brixton tydeligvis bedre enn Bush og Blair.

 

I månedene og årene før 11. september hadde mange antatt at opprøret mot det rådende system ville komme fra en koalisjon av studenter i rike land og utbyttede mennesker i fattige land. Den gode, gamle venstresiden skulle reise seg igjen, etter å ha ligget nede for telling i tyve år. Demonstrasjoner mot World Trade Organization og andre mektige nettverk av rike, hvite menn gav en indikasjon om at en ny, slagkraftig samfunnskritikk var i støpeskjeen. De tok feil, iallfall på kort sikt. Det var først og fremst kampen for respekt og likeverd, ikke kampen mot økonomisk urettferdighet, som førte til krig og turbulens høsten 2001.

11. september representerte et vannskille i krigens historie. Da George W. Bush erklærte krig mot terroristene kort etter angrepene, må det ha vært første gang i historien at en krigserklæring ikke er kommet mot et land eller engang et territorium, men mot et diffust nettverk. Konflikten utspilte seg ikke mellom stater, men mellom ikke-territorielle nettverk på den ene side og stater på den annen side. Dette gjelder, interessant nok, også for andre typer av konflikter i våre dager. Politikernes ønske om å kontrollere Internett er et treffende eksempel. De gjør sitt ytterste for å bruke sin territorielle makt for å styre et nettverk som finnes overalt og ingen steder. Dette er i praksis umulig, og selv i Kina er Staten i ferd med å gi opp.

I det globaliserte nettverkssamfunnet flyter alt lettere og mer friksjonsfritt enn tidligere. Det gjelder ikke bare penger, mennesker, varer og tegn, men også våpen, ideologi og forestillinger om livet i andre land. Når verden er blitt ett sted, oppstår derfor nye former for sårbarhet og risiko. Spredningen av menneskerettighetstanken er et godt eksempel på globalisering, men det er også spredningen av AIDS. Den stadig mer integrerte verden vi lever i er preget av flyt, bevegelse og nettverk — til forskjell fra etterkrigstidens mer strukturelt stabile verden, som i større grad bestod av avgrensbare samfunn og territorier.

Angrepene mot USA passer som hånd i hanske inn i en generell teori om nettverkssamfunnet, slik den bl.a. er utviklet av Manuel Castells i The Rise of the Network Society (1996). Nettverkene er desentraliserte, fleksible, billige i drift, og de opererer overalt og ingen steder, altså ikke fra et bestemt territorium. Den nye krigen er følgelig noe kvalitativt annet enn Gulf-krigen, som tross alt var territorielt avgrenset. Da den forrige George Bush etter Gulf-krigen lanserte sin "nye verdensorden", et stabilt, kapitalistisk verdenssamfunn med USA som ubestridt leder, var en forutsetning at verden bestod av territorier. En slik luksus kan ikke den nye Bush tillate seg.

De fleste militærapparater, inkludert USAs, er fremdeles tilpasset en verden der kriger dreier seg om kontroll over territorier og fortrinnsvis utkjempes mellom stater. Men alle vet at man ikke kan utslette desentraliserte nettverk ved å invadere land eller slippe bomber i hodet på deres innbyggere. Status etter måneders bombing av Afghanistan er at de ansvarlige bak 11. september ikke er rammet, at et allerede håpløst ødelagt land er blitt ytterligere rasert, og at et ukjent antall uskyldige er myrdet ovenfra. Mediene rapporterer nå (vinteren 2002) at det er lovløse tilstander i landet. Nå kan det selvfølgelig hende at ingen lov er bedre enn Talibans lov, men sikkert er det ikke. Og bombingen fortsetter, om noen skulle være i tvil. Like før jul skal omkring 65 personer ha blitt drept av USA, som ikke har beklaget dette, men unnskyldt seg med at man trodde de var al-Qaida-tilhengere. Flere "feilbombinger" er blitt rapportert etter nyttår. Til gjengjeld er nesten alle Taliban-lederne og de fleste al-Qaida-lederne stadig på frifot.

Hvis det ikke lar seg gjøre å stanse den eskalerende konflikten, kan ingen føle seg trygge. Biologisk og kjemisk krigføring kan for eksempel vise seg å være effektive former for nettverkskrig mot USA og landets allierte. Uten å mobilisere digre tropper og tungt artilleri kan man gjøre fryktelig stor skade på kort tid ved å spre smitte og forgifte drikkevann. Billig er det også. Tilfeldige terroraksjoner, med og uten selvmord, er også rimelige og effektive; det samme gjelder industrisabotasje mot f.eks. fabrikker og oljeplattformer. Mot denne typen krigføring hjelper verken bomber, machismo eller fryktinngytende arméer. De gjør faktisk vondt verre på begge sider. I sør vokser de avmektiges forståelige, men uproduktive raseri; i nord vokser angsten.

Viktige ting står på spill. Dersom forestillingen om en sivilisasjonskonflikt mellom vesten og islam får anledning til å slå rot denne gangen, vil resultatet uvegerlig bli eskalerende vold på begge sider. Det ville være trist, men lite overraskende, om bombingen, sammen med den grusomme behandlingen av afghanske krigsfanger på USAs kubanske militærbase, skulle føre til hevnaksjoner og motterror. Konflikten mellom USAs myndigheter og selvutnevnte talsmenn for den muslimske verden er den avmektiges kamp for anerkjennelse og den mektiges kamp for å beholde sitt hegemoni. Den kan ikke forstås ut fra geopolitiske kalkyler eller økonomisk undertrykkelse. Osama snakker ofte om USAs "arroganse", men aldri om Vestens økonomiske utbytting av den muslimske verden. Han bør ikke forveksles med Che Guevara, for å si det slik. Militante muslimer anklager USA for å være en ufølsom og arrogant drapsmaskin som ikke tillegger muslimske liv verdi, og som dessuten holder seg med feil gud. USAs myndigheter betrakter de militante muslimene som kriminelle fanatikere, som bør utraderes. Kanskje noen av dem tror at problemene vil være ute av verden når Osama og al-Qaeda er eliminert. Uansett vil nye terrorangrep på uskyldige eller skyldige mennesker i de vestlige landene føre til økt statlig terror fra USAs side, og omvendt. Stadig flere uskyldige vil bli drept i Afghanistan, Irak, Palestina og andre muslimske land, og jo flere uskyldige USA dreper, desto flere terrorangrep og mer paranoia står landet selv overfor. Ved å bekjempe terrorisme med ufokusert vold, skaper de problemet de bekjemper. Krigen er jo ikke en kamp om kontroll over et territorium eller engang om knappe økonomiske ressurser. Den er en kamp om menneskenes sjeler og definisjonen av virkeligheten. Hvis valget står mellom USA/NATOs virkelighet og militant islams virkelighet ("if you’re not with us, you’re with the terrorists"), da ligger den frie tanke tynt an, for å si det mildt.

USAs regime har ikke forstått noen ting. I den nedkrympede verden er sårbarheten kronisk og konstant. Andres respekt, og kanskje særlig de mektiges respekt, er en betydelig knapphetsressurs over hele verden. De globale makthavernes evne til å lytte er blitt viktigere enn noen gang tidligere.