This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Moderne klassiker om den postkoloniale tilstand


Thomas Hylland Eriksen

Kritikkjournalen 1994

 

Når Edward Saids moderne klassiker Orientalisme omsider blir utgitt på norsk denne høsten, er det nesten så man forventer en skriftlig unnskyldning fra forlaget for at de har vært så trege. Forfatterens forord er datert til september--oktober 1977, og den internasjonale debatten om Saids bok var mer eller mindre avsluttet tidlig på åttitallet. Ikke desto mindre har Orientalisme vist seg å være noe mer enn en døgnflue, og den tilhører i dag standardrepertoaret for alle som arbeider med postkoloniale problemstillinger, enten de rent faktisk har lest den eller ikke. Saids bok blir nemlig henvist til så ofte at det er lett å glemme at man faktisk ikke har lest den selv. Det burde alle interesserte imidlertid gjøre, for den er en intellektuell tour de force som blander politisk polemikk, grundig historiografi og vitenskapsteori på en forbilledlig måte.

Said har faktisk forandret vår måte å tenke på, og hans betydning kan illustreres av det faktum at "orientalisme" nærmest er blitt et synonym for all eksotisering av fremmede folk, enten de skulle befinne seg i Afrika, Sør-Amerika eller andre steder. Da boken opprinnelig ble utgitt i 1978 var det riktignok kjent i vide kretser, ikke minst blant intellektuelle fra ekskolonier, at europeere hadde monopolisert kunnskapsproduksjonen om dem selv, og at et av de viktigste politiske slagene handlet om retten til å definere sin egen fortid og nåtid. Postkolonial litteratur defineres nettopp ved at ett av dens siktemål er å begrepsfeste ekskoloniene slik de fortonte seg for de koloniserte folkene, og den har eksistert iallfall siden femtitallet. Bøker som Frantz Fanons Jordens fordømte (1961) og Chinua Achebes roman Mønsteret rakner (1958), for å nevne et par av de tidligste, minner om at Saids grunntanke langtfra var hans eget påfunn.

Saids bok skilte seg imidlertid fra andre studier på to viktige måter. For det første var han langt fra noen rettroende marxist, slik de fleste "tredje verden"-intellektuelle var på syttitallet. Han viste at overbygningsfenomener som historiografi og kulturgeografi kunne være vel så avgjørende, og vel så vanskelige å forandre på, som økonomiske og politiske strukturer. For det andre holdt hans arbeid et så høyt intellektuelt nivå at det var umulig for det akademiske etablissement å overse det. Som et resultat ble Said en av de mest omstridte professorene på det nordamerikanske kontinent.

 

I Orientalism viste Said hvordan europeiske forfattere, seierherrer som hadde skrevet historien, gjennom århundrer hadde skapt et bilde av "Orienten" som gjorde den til et omvendt speilbilde av "Vesten". Orienten fremstod riktignok som mindre fremmed enn Afrika, men likefullt som Europas definerende kontrast. Orienten var irrasjonelt, mystisk, despotisk og stillestående der Oksidenten var vitenskapelig, rasjonelt, demokratisk og dynamisk. Said spør seg selv retorisk hvor denne "Orienten" egentlig befinner seg, og viser i boken at den strekker seg fra Marokko til Japan, selv om hovedvekten hos europeiske orientalister ligger på Lilleasia, de bibelske områdene og India. Han konsentrerer seg om britiske og franske beskrivelser av disse områdene fra 1700-tallet og utover. Det var på 1800-tallet at de gjengse europeiske oppfatningene om "Orienten" som mystisk og uransakelig ble utviklet, noe som historisk sett falt sammen med kolonialismens ekspansjon. Orientalismen var imidlertid også en respons på utviklingen av den sammenlignende filologien, særlig i Tyskland, som rundt år 1800 kom frem til at "Orienten" var språklig betydningsfull for Europa. De indoeuropeiske språkene på det indiske subkontinent var nære slektninger av de europeiske språkene, som imidlertid hadde stagnert; mens de semittiske språkene i Midtøsten og Nord-Afrika ble ansett som primitive og barbariske. Det meste av forskningen, skjønnlitteraturen og reiseskildringene fra Asia, hevder Said, er preget av en lignende grovkornet og fordomsfull klassifikasjon, og bygger for en stor del på den tidlige komparative språkvitenskapen.

Edward Said har kristen palestinsk bakgrunn -- han tilhører altså en minoritet inni en minoritet -- og er professor i litteraturvitenskap ved Columbia. I en samtale med Salman Rushdie, gjengitt i Rushdies Imaginary Homelands, sa han en gang at "et av mine hovedanliggender er å vise hvordan mennesker ikke er tilstivnede i sine holdninger til forskjeller og i sitt gjensidige hat". I likhet med Rushdie betegnet han seg selv som en kulturell hybrid. I debatter har han imidlertid vist seg mindre forsonlig. I en meningsutveksling med antropologen Ernest Gellner i Times Literary Supplement våren 1993, endte han mer eller mindre med å avskrive den europeiske vitenskap og forskning all ære. Europeiskprodusert kunnskap, insinuerte han, var nærmest per definisjon med på å skape avmakt og avhengighet blant ikke-hvite folk. Gellner, som hadde startet debatten med en usedvanlig syrlig omtale av Saids Culture and Imperialism, avsluttet med å erklære, offentlig og høytidelig, at hans relasjon til Said hermed var avsluttet for evig tid.

Har Edward Said rett? Svaret er naturligvis fremdeles i ferd med å bli utarbeidet. På den ene side er det uomtvistelig riktig at europeere har definert ikke-europeere i langt større grad enn det omvendte har vært tilfelle. "Oksidentalismen" -- altså de ikke-europeiske folkenes etnosentriske beskrivelser av oss -- er fremdeles et fag i startfasen. Det er heller ingen særlig tvil om at den europeiske definisjonsmakten, som lenge var enerådende blant annet i afrikanske og indiske skoler, bidrar til å skape en kulturell avhengighet og selvforakt som virker svært destruktivt. På den annen side er det langtfra riktig at all europeisk forskning om "Østen" passer inn i Saids modell, og svært mye av den har vært motivert av en faktisk interesse for å utvikle gyldig kunnskap om blant annet asiatiske språk. Said er ikke fiendtlig innstilt til det vitenskapelige kunnskapsprosjekt som sådan (noe flere postkoloniale akademikere er), og han vil måtte innrømme at hans egen dannelse ville ha vært umulig uten den spesielle definisjonstrangen og utdannelsessystemet som ble utviklet i Europa fra opplysningstiden. Bildet er med andre ord ikke entydig, og det er ingen gode grunner til å anta at den europeiske definisjonsmakten må skyldes en europeisk konspirasjon. Dette mener heller ikke Said, selv om han ofte blir utlagt slik av skribenter som formodentlig ikke har lest ham. Én av mange bonuser forbundet med faktisk å lese Orientalisme, er at man raskt vil oppdage at Said er langt mer nyansert og intellektuelt redelig enn mange av sine etterplaprere.

Edward Said: Orientalisme. Cappelen 1994. 390 s.