This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Øyeblikkets tyranni

Thomas Hylland Eriksen


Morgenbladet, våren 2000. Denne lille epistelen er en forsmak på boken Øyeblikkets tyranni.

 

I sin uortodokse dagbok, "A Year With Swollen Appendices", skriver den selverklærte ikke-musikeren Brian Eno om trender i den rytmiske populærmusikken de siste tiårene. Frem til midten av 1990-tallet, hevder han, var det mulig å skille mellom tydelige faser og tendenser i pop og rock. Psykedelia, heavy, glam og symforock ble avløst av punk, reggae og new wave, som igjen ble avløst av ska og synthpop. De siste årene er en slik historisk inndeling imidlertid blitt umulig, skriver Eno (og han burde vite det, som gudfar til flere samtidige retninger). Nå har vi i stedet alt på én gang: alle tenkelige retro-bølger (nostalgi for alt fra femtitallet til det tidlige nittitall) og alle slags blandinger.

Uten å si det i klartekst, retter Eno søkelyset mot et samtidsfenomen som favner langt videre enn populærmusikken, nemlig det vi kan kalle vertikal stabling. Alt ligger oppå hverandre på én og samme tid, uten noen bestemt rekkefølge. Det er til enhver tid en masse ståk og spetakkel overalt, men ikke noe av det fører egentlig i noen retning. Det er lett å se tendensen i populære fjernsynsprogrammer (mengder av ytre dramatikk, men ingen organisk utvikling), i populære aviser (nyhetsflimmer som ikke informerer) og på World Wide Web (kaskader av rask informasjon uten hode og hale) — enkelte vil endog mene at vertikal stabling også er en god beskrivelse på seriemonogamiet (man begynner på nytt, og på nytt, og på nytt...) og det nye mønsteret i arbeidslivet (gullklokkenes tid er blitt avløst av de rastløse individualisters tid). Øyeblikket er blitt overbefolket, på bekostning av de lange linjer, indre sammenhenger og langsom utvikling.

 

I en annen, men beslektet sammenheng har teoretikeren og byplanleggeren Paul Virilio advart mot kommunikasjonsteknologiens komprimering av tid-rommet. I og med fremveksten av den satellittbaserte kommunikasjonen — mobiltelefoner, internett, kabel-tv — er vi kommet til et punkt der det ikke lenger finnes forsinkelser, skriver Virilio. Pausene, mellomrommene, ventetiden er borte. Dermed kreves umiddelbare beslutninger overalt, og resultatet kan bli både børskrakk og atomkrig, for å sette det på spissen (noe Virilio i høy grad gjør).

Kritikken mot hastighet er ikke noe nytt; den er like gammel som moderniteten selv. Da de første damptogene kom, var mange bekymret over hva deres voldsomme fart ville gjøre med den menneskelige psyke. Det nye er at spredningen av mobile telekommunikasjoner, internett og beslektede herligheter (som MP3), er i ferd med å fylle inn alle mellomrommene. Før epostens tid var det akseptabelt å vente en uke eller to før man fikk svar på brev. Man kunne bruke ventetiden til noe fornuftig. Nå trommer vi utålmodig i bordplaten etter et døgn. Før fikk mediebrukerne de siste nyhetene tidlig på kvelden. Nå kan man få dem hele tiden på WAP-telefonen sin, og i forrige uke ble en ny mobiltelefon med innebygget MP3-spiller lansert. Så kan man være trygg på at stillheten og pausene ikke blir for trykkende. At det skjer noe hele tiden, er selvfølgelig en garanti for at ingenting skjer.

Vi har nettopp forlatt et århundre da sigaretten erstattet pipen, cornflakes’en erstattet grøten, telefonen erstattet visitten og heisene ble utstyrt med knapper som fikk dørene til å lukke seg et par sekunder raskere enn ellers. Når det er borgerkrig i Rwanda eller opptøyer i Zimbabwe, stoler vi med den største selvfølgelighet på at mediedekningen er direkte. Mens motene tidligere lå noen uker og måneder etter Paris, ligger vi for tiden ca. fire minutter etter Manhattan. Og forsinkelsen krymper, her som på andre områder. Når alt skal presses inn i en hylende, intens samtidighet, øker naturligvis mengden av opplevelser. Men alt har sin pris. I dette tilfellet består kostnaden blant annet av at både fortid og fremtid forsvinner ut av synsfeltet, at vi får en tid der alt står stille i rasende fart.

Denne spalten er med skam å melde skrevet på under tyve minutter. Jeg må nemlig rekke et fly.

Thomas Hylland Eriksen

PS: http://www.070605.com