This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Myten om påskefjellet

Thomas Hylland Eriksen

 

Denne artikkelen ble bestilt av Dagbladet i mars/april 2000, med tanke på side 4-5 i avisen onsdag før påske. Som alle norske avislesere har registrert, har Dagbladet innført en dobbeltside med uklar profil (og derfor stort potensial) der kultursidene tidligere var. Disse er nå blitt plassert slik at lyrikkanmeldelsene presenteres som en slags ettertanke til hovedoppslagene om popstjerners kroppsåpninger og deltagere ved gallamiddager. Hvorom allting er: En dobbel tabloidside med mye tekst kan romme mellom 14000 og 20000 tegn, altså en artikkel med en viss lengte (en kronikk er på 7000 tegn). Bestillingen lød på 6000 tegn. Jeg syntes det var litt lite, og prøvde meg med en tekst på kronikklengde. Vi snakker tross alt om to hele sider i avisen! Redaksjonsansvarlig ba om en kortere versjon, og jeg adlød lydig (de betaler godt, nemlig). Så kom artikkelen på trykk, på en dobbeltside der ca. 25% gikk med til overskrift og ingress, 30% til et par nokså intetsigende bilder, 20% til en annonse og resten til min tekst, som nå var ytterligere forkortet av redaksjonen. Rundt 5000 tegn er alt man får plass til på en dobbeltside? Layouten på disse sidene signaliserer at tekst er noe man skammer seg over å ha i en avis, så den må kamufleres så godt det lar seg gjøre.

Her er langversjonen. Den er heller ikke veldig lang, men altså for lang til en dobbeltside i Dagbladet. (THE, skjærtorsdag 2000)

 

I Oslo vest, og sikkert i mange andre norske byområder, snakkes det mye om hvor deilig det er å holde seg hjemme i påsken. Da er det stille i gatene fordi "alle andre" er på fjellet, det er lite biltrafikk og bedre service enn vanlig på serveringsstedene, som for sin del er overlykkelige over hver gjest de kan få. Dessuten er påsken som kjent lagt til en tid på året da det er gode muligheter for at Våren Endelig Begynner Å Komme.

Det mest interessante spørsmålet i denne sammenheng er ikke hvorfor så mange reiser på fjellet, selv om det finnes flere glimrende — om ikke nødvendigvis videre holdbare — teorier på området. Klassikeren er jo Odd Børretzens historie om hvordan dagens norskinger bare gjentar, i ritualisert form, de første norskingenes innvandring til denne halvøya i Europas subarktiske utkant: Disse pelskledte jegerne fulgte iskanten da den trakk seg tilbake mot slutten av siste istid.

Uansett er det mest presserende spørsmålet hva det kommer av at så mange tror at det er vanlig å tilbringe påsken til fjells. Skikken er nemlig ikke videre utbredt. Det er for eksempel mange, mange flere norskinger som i løpet av året reiser på charterferie til et varmt land enn som frister tilværelsen i enkle, karrige omgivelser fjernt fra folkeskikken i påsken.

Statistikken viser at tre fjerdedeler av den norske befolkning holder seg hjemme hele påsken. Av dem som reiser bort, drar de fleste på korte turer (inntil fire døgn). Videre viser det seg at nesten like mange reiser til kysten som til innlandet, og at omtrent halvparten overnatter på hytte. Dette skulle bety at befolkningsandelen som tilbringer påskeferien på en hytte til fjells, ligger på opp mot tre prosent, et tall som stiger noe hvis man tar med dem som bare er der noen få dager. Uansett hvordan man regner, er det neppe mer enn fem prosent av den norske befolkning som tilbringer hele eller deler av påsken på en hytte i innlandet.

Nå er det riktig at flere reiste til fjells i påsken før. For tyve år siden var det kanskje dobbelt så mange som nå. Likevel har det aldri vært noe i nærheten av et flertall av befolkningen, og historisk sett snakker vi om en parentes (etterkrigstiden). Så hvorfor står ideen om påskefjellet så sterkt i den allmenne bevissthet? Kan det skyldes at journalister, forfattere og samfunnsforskere selv bor i bydeler der mange drar på fjellet, og uten videre antar at deres nærmiljø er identisk med Norge? Dette er nok en del av svaret, men ikke den viktigste.

Klisjeen om den norske påskeferien, som båtmennesket Odd Børretzen raljerte over, er bygget opp av elementer som appelsiner, isoporunderlag, termosflasker med kakao eller solbærtoddy, lange skiturer over endeløse hvite vidder, kalde utedoer, hugging av ved og bæring av vann. Den viktigste grunnen til at den har så stor utbredelse, er kort fortalt at den passer inn i et dominerende nasjonalt selvbilde. Selv om det er et faktum at de fleste norskinger bor i byer (tre fjerdedeler, ifølge FN-statistikk), og at livsstilen for mange ikke skiller seg nevneverdig fra andre europeiske land, er det en langtfra uvanlig oppfatning at vi "egentlig" er et folk av fiskere og bønder. Enkel og jordnær er positive karakteristikker av andre mennesker her til lands. Slik er det ikke nødvendigvis andre steder. Michael Konupek bemerket en gang at det finnes et tsjekkisk ord som kan oversettes med "jordnær". Det blir brukt til å fornærme personer som mangler fantasi og evne til å tenke filosofisk.

Vi er altså ikke et folk av bønder og fiskere, men "egentlig" er vi det likevel. Den angivelig utbredte trangen til å komme seg til fjells, hvor man omsider kan tilbringe en ukes tid under autentiske, karrige og primitive forhold, beviser det.

Til tross for den lave, og synkende, andelen av befolkningen som aktivt bidrar til å holde liv i myten om påskefjellet, har den fremdeles en sterk symbolsk appell. Den forteller oss at vi er forskjellige fra andre folkeslag. Det sentrale ikonet i denne myten, er hytta. "Hus og hytte, men ingen borge", som det heter i et kjent nasjonalt dikt. Norge er egentlig et land uten snobberi og store klasseforskjeller, et land av enkle, hardt arbeidende mennesker som står i intim forbindelse med sine økologiske omgivelser.

Nå er det en stund siden et større antall norskinger levde i tømmerkoier og hytter, og ordet "egentlig" kan i denne sammenheng oversettes med "ingen tror det er slik i virkeligheten, men noen liker å late som om det var sånn". Norge har kanskje verdens høyeste boligstandard, og de fleste av oss bor i eneboliger eller store leiligheter utstyrt med alle tenkelige bekvemmeligheter. Det primitive hyttelivet høyt til fjells blir følgelig en form for avlat, eller kompensasjon, for at man tillater seg å leve komfortabelt. Ideelt sett bør hytta befinne seg i dyp isolasjon omsluttet av vill og jomfruelig fjellnatur. Man skal ikke kunne kjøre bil helt frem, men må gå på ski et par kilometer eller mer (jo lenger fra bilvei, desto bedre). Det bør ikke være innlagt vann, slik at man enten må hente vann i et tjern eller slepe med seg plastkanner fra byen. Dusj har fjellhytter per definisjon ikke, og når naboen skaffer seg solpanel "for å kunne se Dagsrevyen", rister man sørgmodig på hodet. Den norske hytte skal helst være bygget av laftet tømmer og bestå av en stue, ett eller flere soveværelser, utedo, vedskjul og kjøkkenkrok. Oppvarming bør skje ved hjelp av ved, men parafin kan til nød brukes. Til belysning på mørke vinterkvelder har man oljelamper og stearinlys. Personlig hygiene er begrenset til et minimum.

Det er Arne Næss’ verden, dette; ikke Kjell Inge Røkkes. Den aldrende økofilosofen tilbringer en stor del av året på sitt Tvergastein, en knøttliten hytte i de uveisomme fjelltraktene mellom Oslo og Bergen. Han uttalte nylig at han har seks bøtter vann og en ananasboks i sitt jordiske paradis, og føler seg rik. Nyrike kremmere befinner seg i motsatt ende av verdiskalaen. I stedet for å markere protestantiske dyder som nøysomhet og enkelhet, bruker de sine gedigne hytteprosjekter til å vise hvor mye penger de har. Omkvedet i pressen er at disse vulgære menneskene ikke har skjønt verdigrunnlaget for norsk hytteliv.

Kontrasten mellom de prangende treslottene og de små, strømløse fjellhyttene uttrykker en verdikonflikt mellom de klassiske protestantiske dyder og et amerikanisert verdisyn der det forventes at man viser sin rikdom gjennom et overdådig forbruk. Slik sett går motstanden mot røkkenes byggeprosjekter rett inn i kampen om det norske selvbildet. Andre tegn i tiden, som ungdommens dårlige kondis (dokumentert i det militære), den svake rekrutteringen til vinteridrettene (minus alpint og snowboard), den ustoppelige fraflyttingen fra bygdene og pensjonistenes trekkfuglaktige flukt til Syd-Europa føyer seg pent sammen med hytter med boblebad som bevis på et urovekkende moralsk forfall.

Nå har jeg allerede påpekt at det primitive livet på fjellhytta er forbeholdt en liten minoritet av befolkningen. Det er naturligvis the usual suspects som dominerer: de har høy utdannelse, høy inntekt og bor i byene. Det strømløse livet på snaufjellet har aldri vært noen fanesak verken for arbeiderbevegelsen eller bondeorganisasjonene. Konflikten mellom enkelheten og overdådigheten kan altså meget vel betraktes som en konflikt mellom gamle penger og nye penger, og angrepene mot den nyrike vulgariteten er kanskje dypest sett det dannede borgerskaps selvforsvar mot de udannede oppkomlingene. Vi skal her ikke glemme at det var byborgerskapet som i sin tid skapte forestillingen om at norskheten var basert på enkelhet og nærhet til naturen. Bønder og arbeidere hadde annet å tenke på.

Dette er ikke det samme som å si at kritikken mot "hyttepalassene" er styrt av vikarierende motiver, eller at den ikke kan være på sin plass. Tvertimot er det mye som taler for at dette landet ikke ville ha vondt av en smule borgerlig dannelse. Hvis økende oppslutning om det enkle liv i påskefjellet perverst nok skulle vise seg å være nødvendig for å redde dannelsen fra barbariet i Norge, kan det faktisk være en pris som er verd å betale, også for dem av oss som hater vinteren og hele dens vesen.