This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Ting blir verken verre eller bedre

Thomas Hylland Eriksen

Ny Tid, sommeren 2006

Grunnen til at post-apokalyptiske romaner fortjener oppmerksomhet er ikke at forfatterne kan spå om fremtiden, men at de sier noe om en nåtid som har mistet troen på seg selv.
.
En av de mest interessante subsjangrene i science fiction er den post-apokalyptiske, altså fortellinger om livet etter sivilisasjonens fall. Mange av dem har en ødeleggende atomkrig og/eller økologisk katastrofe som bakteppe. De siste par tiårene har et vanlig motiv også vært genmanipulering ute av kontroll. I noen av disse dystopiske bøkene (og filmene, tenk på Mad Max!) har menneskene, eller i det minste enkelte mennesker, beholdt en viss teknologisk kunnskap, særlig om våpen og motorkjøretøyer, men gitt avkall på staten, aviser og konserthus.

Denne typen fortellinger presenterer mennesker som redde, brutale overlevelsesmaskiner. Skrell bort det tynne laget av sivilisasjon, og det sosialdarwinistiske monsteret åpenbarer seg. Historiene gjør seg best på film, personene er for flate til å holde på en lesers interesse.
I andre historier, som Aldous Huxleys siste roman Island og enkelte av Ursula Le Guins bøker, skildres den motsatte ytterlighet: Menneskene har endelig lært av sine feil, og de få som er igjen lever fredsommelig og økologisk bærekraftig.

Men det finnes ikke et paradis uten en slange eller et helvete uten en engel, og de post-apokalyptiske bøkene som uroer mest er de mest motsigelsesfylte, der det gode konfronteres med det onde og grensene innimellom viskes ut.

Handlingen i bøker som Tor Åge Bringsværds Web og Russell Hobans Riddley Walker er lagt så langt inn i fremtiden at minnet om tiden før undergangen er fragmentert og mytologisert. Flokkene av mennesker som beskrives har ingen kunnskaper om mennesker andre steder, de fryser og er redde og sultne mye av tiden. Noen er brutale, noen fredelige. At vår tids høyteknologiske, tett befolkede jord går under, beskrives uten moralisering eller en enkel konklusjon om at smått er godt eller atomkraft skummelt. Det bare blir slik, og dermed kan slike fortellinger, iscenesatt i fremmede landskap og ofte skrevet i et futuristisk-primitivistisk språk, gi et glimt inn i menneskets natur.



Foranledningen for disse spredte tankene er lesningen av David Mitchells Cloud Atlas, en vidunderlig kompleks roman der det sentrale kapittelet utgjøres av gamlingen Zachrys (han er sikkert over førti!) mimring om alt han har opplevd. Geitegjeteren Zachry kommer fra en øy vi gjenkjenner som Big Island i øygruppen som nå heter Hawaii. Hans folk er de eneste på øyene som holder ved like lesekunsten og har rudimentær kjennskap til klokken. Som i alle post-apokalyptiske fortellinger snubler hovedpersonene over rester og spor etter gamle dager, men det godt bevarte astronomiske observatoriet oppe på Mauna Loa interesserer Zachry bare sånn måtelig.

Zachrys folk trues av konaene, en krigersk stamme med hester og rustninger. I løpet av et døgns raiding ødelegger konaene det lille som er igjen av sivilisasjonen på Hawaii – de brenner, dreper, voldtar og tar med seg overlevende som slaver.

Mot slutten av historien slikker Zachry sine sår, han har klart å rømme til naboøya Maui, og reflekterer over at brutalitet alltid synes å vinne over fredsommelighet. Vi er bare lopper for dem med deres hester og kastevåpen, sier han. Hans samtalepartner minner ham imidlertid om at det er vanskelig å bli kvitt lopper.

I en annen del av boken omtaler Mitchell moriori-folkets undergang. De fredelige og politisk anarkistiske morioriene levde på Chatham-øyene utenfor New Zealand, og ble massakrert eller ført i slaveri av de krigerske maoriene i 1830-årene.

Det er en symmetri mellom disse historiske ytterpunktene i Mitchells store roman, som avslører forfatterens historiesyn: Det er ingen nødvendighet i sivilisasjonsmessige fremskritt. Eller bedre: Menneskets natur er konstant, og kanskje konstant ubegripelig; det eneste som forandrer seg er teknologien og omstendighetene. Ting vil i det lange løp verken bli bedre eller verre.

Fortellinger om historien er produkter av samtiden og avspeiler den i varierende grad. Fortellinger som utspiller seg i fremtiden handler på sin side utelukkende om nåtiden, og den post-apokalyptiske litteraturens nåtid er temmelig resignert for tiden.