Internett
i praksis
Om
teknologiens uregjerlighet
Thomas
Hylland Eriksen (red.)
Oslo:
Spartacus 2005
Da Internett slo gjennom
tidlig på 1990-tallet, dukket det raskt opp vidløftige
profetier om hvordan denne teknologien ville forandre folks hverdagsliv
og identitet. Papirbøkene sang på siste verset, og
folk ville skaffe seg venner på Taiwan og i El Salvador heller
enn å besøke naboen, ble det sagt.
Slik gikk det ikke. Internett
har riktignok forandret livene til mange, men ikke på de måtene
man hadde regnet med.
Internett i praksis gir glimt fra en forbløffende
mangfoldig nettverden, og viser ikke bare hvordan teknologien påvirker
kulturen, men først og fremst hvordan kulturen påvirker
teknologien.
Innhold
1. Thomas Hylland Eriksen
• Innledning: Nettets mangfoldighet
2. Anne Lau Revil • Maktforskyvning og endring i NRK: konsekvenser
av innføring av IT
3. Hedda Kloster • En tsjekkisk subkultur på Internett
4. Vibeke Jørgensen • Hvorfor liker ikke franskmenn
Internett?
5. Cathrine Heisholt Edvardsen • Internett i afrikanske skoler?
6. Maria Røhnebæk • Hvis Internett er svaret,
hva er spørsmålet?
7. Håvard Bævre • IRC på #landet –
ungdom og chatting i Gjøvik-området
1. Innledning: Nettets mangfoldighet
Thomas Hylland Eriksen
Internett er forlengst tatt i bruk i alle land i verden, for eksempel
i Tanzania, India, Tsjekkia, Frankrike og Norge. Det betyr ikke
at teknologien virker på samme måte overalt. Tvert imot
har det siste drøye tiårets raske spredning av internett
vist at både den faktiske bruken og teknologiens videre sosiokulturelle
implikasjoner, er forbløffende mangfoldig. Variasjonen er
et overbevisende vitnesbyrd mot enhver enkel teknologisk determinisme,
altså troen på at en bestemt teknologi med nødvendighet
fører med seg bestemte kulturelle og sosiale virkninger.
Internett har i løpet av få år vist seg å
være et uforutsigbart og særdeles varierende fenomen,
som riktignok ikke over natten har gjort menneskeheten til innbyggere
i en “global landsby” eller ført med seg en spektakulær
velstandsvekst noe sted, men som til gjengjeld har gått inn
i utallige miljøer over hele verden og bidratt til å
forme dem på de forskjelligste måter, i direkte dialog
med den på forhånd eksisterende virkelighet.
Det er i skrivende stund noe over ti år siden ordet “internett”
snek seg inn i dagligtalen utenfor spesielt interesserte miljøer
i vestlige land. I takt med spredningen av internett vokste også
medieinteressen for denne nye teknologien, og det varte ikke lenge
før aviser og magasiner satte av redaksjonelle ressurser
på å kommentere og analysere dette nye elektroniske
nettverket. Enkelte politikere fattet også interesse, men
bare noen få land, som Sverige og Finland, har ført
en aktiv og målrettet IT-politikk. De fleste land har overlatt
teknologiutviklingen til markedet.
Nå var ikke internett helt nytt da ordet kom inn i språket.
Strengt tatt hadde det eksistert siden 1960-tallet, i første
omgang under navnet ARPANET. Det som var nytt rundt 1990, var at
nettet ble åpnet for alle slags kommersielle og sivile aktører.
Tidligere hadde det i praksis vært begrenset til militære
og akademiske miljøer, foruten folk med spesiell datainteresse.
Ny, brukervennlig programvare gjorde det enkelt å utveksle
både datafiler og elektroniske brev. Rundt årsskiftet
1992–93 fikk WWW, altså vebben eller World Wide Web,
sin offisielle premiere da nettleseren Mosaic ble tilgjengelig.
Den kunne lastes ned gratis. Over nettet, naturligvis.
Høsten 1993 hadde maksimalt ti millioner mennesker lett tilgang
til internett. Vinteren 2005 anslås tallet til rundt en milliard.
Veksten har med andre ord vært eksepsjonelt rask. Nettbruk
har spredt seg mange ganger raskere enn avislesing, telefoni, radio
og fjernsyn. I de fleste rike land har mye over halve befolkningen
internettforbindelse, enten hjemme og/eller på arbeid. På
mange skandinaviske skoler tas det nå for gitt at elevene
har internettilgang hjemme. Selv om nettbruk fremdeles er i sin
barndom, kan vi nå se tilbake på de første ti–tolv
årene av internett-fenomenet som del av massekulturen. Hvilke
fremtider så man for seg da nettet ble allment kjent, og hvilke
fremtider har vi foreløpig fått?
Det er lett å se at mange av spådommene om nettet og
dets konsekvenser for kultur og samfunn, slo feil. Noen av dem var
særdeles konkrete og dessuten så nære i tid at
mange av leserne vil huske dem godt. Ta for eksempel spådommen
om det papirløse kontor. Det må ha vært åttitallets
største vits. Eller ta den mer fremsynte, men ikke mindre
feilslåtte eller i det minste premature profetien om papirbokens
død, som ble formulert for omtrent tyve år siden. Boksalget
har faktisk steget kraftig etter at datamaskiner og elektronisk
informasjon ble tatt i bruk overalt, og spredningen av både
“e-bøker” og elektroniske tidsskrifter har foreløpig
foregått mye langsommere enn både eksperter og tilbydere
hadde trodd.
Det har også vært nok av mer vidløftige profetier
knyttet til datamaskiner og mobiltelefoni. Den mest visjonære
er ideen om at en global landsby ville oppstå, som et resultat
av at avstand ble irrelevant. Den pessimistiske varianten av det
samme perspektivet går ut på at fellesskapsfølelse
og lokal tilhørighet ville forsvinne fordi folk flest ville
foretrekke den uforpliktende og flyktige kommunikasjonen på
nettet fremfor plagsomme, fysiske mennesker som ikke kunne skrus
av med et tastetrykk. For ikke å snakke om nittitallets klokkertro
på at det var store penger å tjene på nettet,
og at det ikke var så nøye hva man hadde å selge,
bare man var online; eller troen på at folk flest ville bli
så mye bedre informert når gratis eller nesten gratis
informasjon fløt fritt inn i sanseapparatet fra et halvt
dusin kanaler samtidig.
Ikke noe av dette har skjedd slik det ble spådd. Men ingen
bør dermed konkludere med at den elektroniske revolusjonen
ble avlyst. Faktum er jo at den er overalt, at vi står midt
oppe i den. Den er ingen flodbølge men snarere en bekk som
langsomt vokser til å bli en mektig elv. Spørsmålet
dreier seg derfor om hva slags revolusjon den elektroniske tegner
til å bli.
De siste, hektiske årene har vist at informasjonsteknologien
er langt mer kompleks, og mer uforutsigbar i sine konsekvenser,
enn noen kunne ha forestilt seg. Det er en slik innsikt som danner
utgangspunktet for denne boken. De seks kapitlene som følger
gir ikke noe bud, verken hver for seg eller samlet, på hva
internett er og ikke er. Derimot dokumenterer de mangfold og variasjon.
Bidragsyterne, som alle er unge forskere med bakgrunn fra Universitetet
i Oslo, har sett på forskjellige arenaer der internett er
i utstrakt bruk – fra utviklingsprosjekter i fattige land til
chattende ungdom i Norge og franskmenns ambivalente forhold til
nettet. De har vendt tilbake fra sine feltstudier med vidt forskjellige
konklusjoner, og sett under ett sier de noe om nettets usedvanlige
fleksibilitet og mangetydighet.
Teknologi må ikke forveksles med ingeniørkunst eller
hjelpemidler i samfunnsplanlegging. Den implementeres kanskje ovenfra,
men den brukes nedenfra. I en minneverdig Donald-historie fra det
sene 1960-tall, der Skrue McDuck fungerer som redaktør av
Andeby Tidende, blir reporterne Donald og Klodrik sendt ut
for å gjøre en rundspørring blant lesere, med
den hensikt å finne ut hvorfor de kjøper den ene og
ikke den andre avisen. En av respondentene svarer at han foretrekker
Andeby Tidende fremfor Andebyposten fordi den er bedre
å pakke inn fisk med. En annen legger den i bunnen av papegøyeburet.
I løpet av sin byrunde treffer ikke Donald og Klodrik én
som faktisk leser avisen.
Det som får borgerne til å foretrekke en bestemt teknologisk
løsning heller enn en annen, kan med andre ord være
noe annet enn det som motiverte dem som lanserte den nye løsningen.
Hvis man gjør internett tilgjengelig for landsbyfolk i det
sørlige India (se Røhnebæks kapittel), skal
man altså ikke føle seg trygg på at de vil bruke
det til “utviklingsfremmende” aktiviteter. Iallfall hvis
man nøyer seg med å gi dem teknologien uten oppfølging.
Det blir som å gi såkorn til folk uten jord, biler til
folk uten veier eller kjøleskap til folk uten strøm.
Et talende eksempel på teknologiens åpenhet, som minner
om at den nok lanseres ovenfra, men formes nedenfra, er den eksplosive
spredningen av SMS (tekstmeldinger over mobilnettet) siden siste
del av 1990-tallet. Tekstmeldingen var aldri ment å fungere
som en selvstendig teknologi, enn si en erstatning for epost og
telefonsamtaler. Den skulle i høyden formidle utvalgte børskurser
og kanskje en og annen værmelding, men hovedformålet
var begrenset til å opplyse mottageren om at vedkommende hadde
fått voicemail, altså en melding på sin mobile
telefonsvarertjeneste. Det skulle bipe i telefonen, man skulle ta
den ut av lommen og fikle litt med den, og på skjermen skulle
man så kunne lese noe slikt: “Du har fått voicemail.
Ring 1234 5678.” Og det var det. Men så gikk det en stund
– la oss si noen uker, for endringer skjer fort i våre
dager – og så oppdaget noen mennesker – la oss gjette
på at det var tenåringsjenter, men man vet naturligvis
ikke sikkert – at denne teknologien kunne de bruke til en aktivitet
de alltid hadde drevet med, nemlig å sende hverandre lapper.
De kunne endog gjøre det uten at læreren så det.
Etter en tid begynte andre å ta etter, både gutter og
voksne. Plutselig oppstod et marked for salg av kule logoer. Sensommeren
1999 eksploderte tekstmeldingsmarkedet i Norge. Ansatte i Telenor
Mobil forteller om krisemøter og filtjenere som brøt
sammen etter at de hadde tilbudt gratis tekstmeldinger i helgene
en kort, hektisk tid. Fra 1999 til 2000 ble antall SMS’er sendt
i Norge tolvdoblet, og utviklingen har fortsatt også siden.
Ingen hadde spådd det, heller ikke de første årene
etter at teknologien var på plass.
Knapt noen hadde heller spådd hvilke sosiale og kulturelle
konsekvenser tekstmeldingene skulle få – og foreløpig
er dette også forsket lite på. En britisk studie tyder
imidlertid på at SMS blir brukt mye ved seksuell utroskap,
og det må være mange millioner mennesker som nå
rutinemessig bruker forkortelser som “4U” (for you), “CUL8ER”
(See you later) og – i Norge – ganske enkelt “d r”
(det er).
Motsatt har salg av dagligvarer over nettet ikke blitt noen suksess,
selv om alle de ledende aktørene på et tidspunkt følte
at man bare måtte være på nettet for å unngå
konkurs i vanære. Når det gjelder e-handel generelt,
var prognosene særdeles optimistiske gjennom 1990-tallet,
før forventningene sank til nesten null etter dot com-krasjet.
Våren 2004 meldte imidlertid The Economist over hele
sin forside at E-commerce takes off. Ingen ting er sikkert,
ikke engang at en spektakulær fiasko forblir en fiasko bestandig.
I sin doktoravhandling Hypens grammatik (Lunds universitet
2004) skriver antropologen Johan Cronehed at en hype (altså
et fenomen som beskrives som viktigere enn det er) langsomt kan
vende tilbake som nøktern virkelighet etter at hysteriet
har lagt seg. Dette ser blant annet ut til å skje med de såkalte
smartphones (telefoner med internett og massevis av programvare)
i skrivende stund.
Man skal med andre ord ikke la seg dupere av påstander om
at teknologien i seg selv virker på bestemte måter.
La oss nå se litt nærmere på noen av de generelle
antagelsene om hva internett og beslektede teknologier skulle føre
til på det kulturelle og samfunnsmessige plan. Som vi skal
vise, holder ingen av de vanligste forutsigelsene mål
som generaliseringer om verdens tilstand i internett-æraen.
At de kan være riktige på et gitt sted og under gitte
omstendigheter, er selvfølgelig en annen sak.
“The information superhighway”
Begrepet ble lansert av Al Gore da han var visepresident under Clinton
i USA på 1990-tallet. Bruken av motorvei-metaforen var bevisst.
Byggingen av nettverket av motorveier som lenker USAs delstater
sammen, var et dramatisk høydepunkt i amerikansk nasjonsbygging
i det 20. århundre, og her hadde man altså et nytt prosjekt
av samme skala. (Rent bortsett fra at de føderale myndighetene
ikke hadde planer om å betale for infrastrukturen denne gangen:
Nå var det forbrukerne som skulle punge ut.) På samme
tid som Staten reklamerte for informasjonsmotorveien som fremtidens
ferdselsåre, snakket motkulturelle talsmenn om “det elektroniske
ville vesten” (the electronic frontier) som en ny, eventyrlig
villmark som var åpen for utforskning og erobring. Grateful
Deads tekstforfatter John Perry Barlow var den fremste av dem, og
ved siden av den visjonære medieforskeren Marshall McLuhan
(d. 1980) fremstod han som det lett avantgardistiske California-magasinet
WIREDs fremste ideolog på midten av 1990-tallet.
Fremtidene som ble manet frem på denne tiden lå bare
noen få år frem i tid, men de var likefullt ment å
endre verden gjennomgående og dramatisk. Nettet var
fremtiden, både kommunikasjonsmessig, politisk og kommersielt:
Rask og friksjonsfri elektronisk kommunikasjon skulle gjøre
avstand irrelevant i sosial nettverksbygging; politisk organisering
– ikke minst den opposisjonelle – skulle kunne foregå
på enklere måter; og nettet skulle bli den viktigste
formidler av varer og tjenester, både elektroniske og fysiske.
Det ville være feil å si at ikke noe av dette har skjedd.
Men det ville være like feil å påstå at
fremveksten av internett har gjort verden til et helt nytt sted.
Maktrelasjonen mellom rike og fattige land er fremdeles omtrent
den samme som før, og ingen ting tyder foreløpig på
at fattige land er i stand til hoppe bukk over bestemte “utviklingsstadier”
og ta spranget direkte fra jordbrukssamfunn til informasjonssamfunn
(se Røhnebæks og Edvardsens kapitler; det engelske
begrepet er leapfrogging). Det kommersielle potensialet i
internett er nok betydelig, men ikke i den grad mange antok på
1990-tallet. Den såkalte dot com-krisen, da en lang rekke
IT-firmaer enten gikk dukken eller ble nedskrevet fra papirverdier
på hundrevis av millioner dollar til bortimot null, viser
at markedet til slutt sa fra. Hvis man ikke har noe å selge
som det på forhånd finnes et marked for, hjelper det
knapt å være på nettet. Av og til kan det til
og med tenkes at forbrukerne gjerne vil kjenne på tomatene
og prøve skjorten før de kjøper noe.
Igjen må det minnes om at dette ikke er det samme som å
si at nettet har vært uviktig, eller at det ikke har ført
til sosiale og kulturelle endringer. Poenget er at disse konsekvensene
har vært varierende, lokale og intimt forbundet med på
forhånd eksisterende livsverdener. SMS lyktes fordi den kunne
brukes som en utvidelse eller forlengelse av eksisterende praksiser,
nemlig å sende lapper, å utveksle sladder, å inngå
avtaler og å si hei på deg, ikke glem at jeg fins. Det
er nødvendig å være så konkret som overhodet
mulig når man snakker om hva nettet gjør og ikke gjør.
Så hva bruker “folk flest” nettet til? Som man forstår:
Det finnes ikke ett svar på det. Det er ikke sikkert at internett
på arbeidsplassen øker produktiviteten. I 2001 var
det faktisk et dansk reklamebyrå som nektet sine ansatte å
bruke epost det meste av arbeidstiden. Den endeløse håndteringen
av epost – viktig og uviktig hulter til bulter – gjorde
det vanskelig for dem å gjøre jobben sin.
Nettet og det lokale
En av de mest konkrete spådommene om internett gikk ut på
at nettets vidstrakte rekkevidde og ikke-territorielle beskaffenhet,
ville svekke lokal tilhørighet og legge grunnen enten for
en allmenn fremmedgjøring og anonymitet (det pessimistiske
synet), eller en global bevissthet og planetær solidaritet
(det optimistiske). Foreløpig er vi bare blitt minnet om
at det ikke er noen nødvendighet i at noen av delene skjer.
Det er faktisk ingen ting som tyder på at den nye teknologien
svekker gruppetilhørighet. Tvert imot skaper den muligheter
for å etablere nye typer av lukkede, “lokale fellesskap”,
som riktignok ikke nødvendigvis er stedsbaserte. Et par slike
fellesskap jeg er spesielt interessert i av faglige og personlige
grunner, er hinduistiske diasporagrupper og tilhengere av europeisk
progrock. Begge har blomstret opp etter at de kom på internett.
Nå gjør det ikke så mye at Peter Hammills trofaste
tilhengere er spredt i førti land – de kan møtes
på nettet og følge med på www.sofasound.com –
og hinduer i Canada føler seg betydelig mindre isolert i
dag enn de gjorde for drøyt ti år siden. Det som er
verdt å merke seg, er med andre ord ikke at globale fellesskap
oppstår, men at stedløse lokaliteter gjør
det.
Også de konvensjonelle fellesskapene kan bli styrket av ny
teknologi. Når det gjelder fjernsyn, er det ingen ting som
tyder på at f.eks. nordmenn flest er blitt lojale seere på
tyske, britiske eller svenske kanaler etter at de fikk kabel-tv.
Tvert imot: Over 90% ser så å si utelukkende på
de norske kanalene. Når det gjelder IRC eller chat,
altså nettprat på direkten, tyder forskningen på
at folk stort sett prater med mennesker de også kjenner fra
et på forhånd eksisterende fellesskap, for eksempel
et lokalsamfunn (se Bævres kapittel). I mange tilfeller kan
eksisterende fellesskap faktisk bli styrket av den nye teknologien,
som når innvandrere lettere kan holde kontakten med familie
og offentlighet i hjemlandet enn tidligere – alt fra daglig
SMS’ing med fetteren i Ankara til å sende små giffer
(bildefiler) av den nyfødte babyen til de gamle i Pakistan
eller lese iranske aviser daglig online.
Den nye teknologien fungerer for en stor del som en forlengelse
av allerede eksisterende aktiviteter og fellesskap. For min del
savnet jeg i årevis muligheten til å utveksle informasjon
med andre Soft Machine-interesserte; på nittitallet fikk jeg
muligheten, og brukte den. Anarkister og nazister, nyfrelste buddhister
og gamle amerikanere som heter Svensson kan finne hverandre på
nettet, uavhengig av hvor de befinner seg. Millioner av unge, ugifte
indiske menn er seksualfrustrerte innbyggere i et samfunn som etter
vestlig målestokk er temmelig prippent; ingen burde bli forundret
over at internettkafeer mange steder i India primært brukes
av ungdom som surfer på pornosider (se Røhnebæks
kapittel).
Nettet kan ikke skape noe av ingenting, og det var den manglende
forståelsen av dette som førte til dot com-sammenbruddet,
da markedet oppdaget at tilsynelatende søkkrike firmaer ikke
var annet enn luftslott og tomme tønner.
Digitale og andre klasseskiller
Selv om både mobiltelefoni og internett har spredt seg eksplosivt
over hele verden siden begynnelsen av 1990-tallet, er det fremdeles
mer enn 80 % av verdens befolkning som aldri har hørt en
summetone. I hele Afrika finnes 15 millioner telefonlinjer, altså
færre enn på Manhattan eller i Tokyo. Hvis vi ser bort
fra Sør-Afrika, som har halvparten av hele kontinentets nettbrukere
(nemlig tre millioner), er det omtrent én av 250 afrikanere
som har tilgang til internett. I de fleste rike land bruker rundt
halve befolkningen nettet.
Men det er ikke bare globalt at nett-tilgangen er differensiert,
det gjelder også i hvert enkelt land. Menn bruker nettet mer
enn kvinner, de under 50 mer enn de over 50, de som bor i byene
mer enn de som bor i distriktene. Det kan nok være at mønstrene
i internettbruk skaper nye klasseskiller, men foreløpig ser
det primært ut til at de forsterker de gamle. Skjønt
ikke helt og holdent. I enkelte samfunn er det mulig å se
konflikter mellom “gamle” og “nye” eliter etablere
seg, hvor de “nye” behersker nettets språk og muligheter,
mens de gamle betakker seg. Situasjonen i Frankrike (se Jørgensens
kapittel) er betegnende i så måte. Der har en nesten
samlet intelligentsia bestemt seg for å ta avstand fra internett,
og kritiserer nettet langs forutsigbare linjer – det formidler
bare overfladiske bruddstykker av kunnskap, svekker demokratiet
og fører til sosial fragmentering.
Nettet og Staten
At nettverk av mennesker som behersker teknologien kan være
i stand til å utfordre makten, skulle ellers også være
velkjent for de fleste etter mange medieoppslag om hackere (se Klosters
kapittel). Nettet skaper jo et mulighetsrom der potensielle fellesskap
som tidligere ikke har hatt noe forum, kan blomstre opp. Dette gjelder
som nevnt hinduer i diaspora og progrocktilhengere, men det gjelder
også for eksempel mennesker som liker barneporno og politiske
opposisjonelle. I land hvor politisk organisering er problematisk
på grunn av autoritære statsapparater, kan internett
tilby luftehull som med tiden kan vise seg å være farlige
for makten. I Laos har landets få internettbrukere blant annet
muligheter til å lese systemkritiske refleksjoner på
sitt eget språk, lagt ut på nettet av utvandrere i Vesten.
I Malaysia, som har langt flere internettbrukere enn Laos, finnes
det til enhver tid mange kortlivede nettsteder, som slipper unna
sensur og redaktøransvar, og som utilslørt og direkte
kan kritisere så mye de lyster. Selv i Norge har det vært
en viss kritisk oppmerksomhet omkring nynazistiske nettsteder og
fora hvor det oppfordres til ulovlige handlinger. Motsetningen mellom
Nettet og Staten ser mange steder ut til å bli en kommende
form for samfunnskonflikt, som for øvrig vil bli fylt med
lokalt innhold overalt. USAs impotens i sitt forsøk på
å bekjempe nettverksorganiserte terrorgrupper etter 11. september,
er trolig et forvarsel om hva vi har i vente.
Det er et kuriøst paradoks at internett, slik vi kjenner
det, oppstod rundt 1970 i skjæringsfeltet mellom de antiautoritære
motkulturene i California og USAs militære establishment.
Foreløpig ser det ut til at arven fra kalifornierne er den
sterkeste. For selv om det ikke lar seg gjøre å generalisere
om bruken av internett, går det an å generalisere
om nettets form. Det er jo et nettverk, og som sådan
er det desentralisert og ukontrollerbart.
Utilsiktede konsekvenser
Derfor er også nettet svært mangfoldig i sine faktiske
bruksområder. Pessimister av forskjellige slag har hevdet
at internett ville ødelegge tenkeevnen fordi informasjonen
blir så oppstykket der, at det ville degenerere til en markedsplass,
at det ville være et redskap for total nordamerikansk kulturell
dominans i verden, at det ville svekke lokale fellesskap og skape
anonymitet og fremmedgjøring. Det er påfallende at
ingen av disse synspunktene finner støtte i eksisterende
forskning om nettet. Omtrent halvparten av innholdet på vebben
er på andre språk enn engelsk, og dessuten er det ikke
nødvendigvis noen dårlig idé at verden har et
lingua franca; altså at ett språk fungerer som annetspråk
i de forskjelligste land. Som nevnt ovenfor, kan lokale fellesskap
like gjerne bli styrket som svekket av at de blir formidlet av nettet.
Noen slike fellesskap, som er geografisk fragmenterte, ville faktisk
knapt ha eksistert uten en teknologi som internett. En studie fra
Trinidad viser at trinidadere bruker internett til å styrke
sin kulturelle identitet, og at det virker befordrende på
tradisjonelle familieverdier å kunne holde daglig kontakt
over verdenshavene. Svært mange trinidadiske familier har
medlemmer i nordlige strøk. Nettet er selvfølgelig
en markedsplass, men det kommer i tillegg til alt annet som det
også er, og sannsynligvis er kommunikasjon viktigere enn kjøp
og salg.
Hvis internett var den eneste kilden til informasjon og det eneste
mediet for samhandling som fantes, ville det være gode grunner
til bekymring. Men foreløpig tyder ingen ting på at
nettet vil overta for andre former for sosialt liv og andre måter
å tilegne seg kunnskap på. Det kommer i tillegg til,
ikke i stedet for. Radioen utryddet ikke konsertsalene, og nettet
ser ikke ut til å true andre deler av skriftkulturen. En tid
på 1980-tallet var det stor interesse for å skrive bøker
i hypertekst, altså elektronisk lenkede fragmenter som kunne
settes sammen i forskjellige rekkefølger (jeg har selv en
slik bok på samvittigheten, se http://folk.uio.no/geirthe/Network/Network.html).
Den mest kjente ble utgitt i 1987! Siden har det bare kommet
små drypp. Det ville altså være en overdrivelse
å påstå at hypertekst-romaner truer de tradisjonelle.
På noen områder – oppslagsverk, arkiver, ordbøker
– er internett papirmediene overlegent. Men selv den upraktiske
papiravisen ser ikke ut til å bli faset ut foreløpig.
Og når det gjelder bekymringen over skriftkulturen, er det
vel ikke helt uvesentlig at spørreundersøkelser tyder
på at amerikanere som bruker nettet mye, ser mindre på
fjernsyn enn andre.
En utilsiktet virkning av internett, som har å gjøre
med dets åpne karakter, er ellers de siste årenes vekst
innen spam, altså uønsket reklame via epost.
Spam, egentlig en type hermetisk lungemos (utbredt under annen verdenskrig),
som ble berømt utenfor Storbritannia takket være en
Monty Python-sketsj, utgjør nå kanskje halvparten av
all epost som sendes. Enkelte i utsatte posisjoner, som ansatte
ved Universitetet i Oslo, mottar rutinemessig mye mer spam enn regulær
epost. Siden 2001 har omfanget av spam økt voldsomt. En survey-undersøkelse
av nettbrukere i USA fra januar 2003, viste at bare 12 % av de spurte
var imot å forby spam; hele 74 % er for et forbud. Dette er
et oppsiktsvekkende høyt tall i et land, og ikke minst et
befolkningssegment, som setter ytringsfriheten særdeles høyt
(se Jørgensens kapittel). Ifølge konsulentbyrået
Ferris Research kostet spam USAs økonomi anslagsvis ni milliarder
dollar i 2002. (De går ut fra at en gjennomsnittlig kontoransatt
bruker tre og et halvt sekund på å slette en spam-melding.)
Og konsulentbyrået Gartner Group spådde i 2003 at 60
% av all epost som ble sendt i nærmeste fremtid, ville være
spam. Det folk faktisk bruker nettet til, kan med andre ord halve
tiden bestå i å slette spam. Information superhighway?
Kanskje det, men ikke slik man hadde tenkt seg det.
Noe av spam’en er reklame for pornografiske nettsteder. Noen
av dem som mottar den, lar seg friste til å klikke på
lenkene. Noen av dem går endog med på å betale
noen dollar for å få adgang til videoklipp, billedarkiver
osv. Det anslås at omsetningen i den internettbaserte pornoindustrien
gikk opp fra 14 millioner dollar i 1998 til 260 millioner i 2003.
Det er sannsynlig at mange av dem som bruker nettporno, laster den
ned i arbeidstiden.
Internett ser med andre ord ut til å finne sin plass blant
de eksisterende mediene. Foreløpig. Hvilken utvikling vi
har i vente de neste ti år, er det i beste fall risikabelt,
i verste fall dumdristig å si noe om. Men et brukbart stalltips
vil nok være at man skal begynne med å se på hva
folk gjør nå, hvilke behov de har og hvordan de forholder
seg til hverandre. Ingen teknologi kan skape helt nye menneskelige
behov, men den kan kanalisere de gamle i nye retninger.
* * *
Kapitlene som utgjør denne boken, gir originale og ofte overraskende
perspektiver på internett i dag. Anne Lau Revil viser hvilke
uventede maktkamper som utspilte seg i en norsk mediebedrift, da
teknikerne fikk et overtak på journalistene takket være
innføring av ny teknologi. Hedda Kloster skildrer det motkulturelle
tsjekkiske hacker-miljøet, som gir et bilde av internettbrukere
som en slags revolusjonære fiender av Microsoft og staten.
Vibeke Jørgensen reiser spørsmålet om hva franskmenn
har imot internett, og svarer at det har å gjøre med
bredere kulturelle strømninger i det franske samfunnet. Cathrine
Heisholt Edvardsen har sett på et pilotprosjekt med databruk
i østafrikanske skoler, og viser at ny teknologi ikke kan
“innføres”; den må veves inn i det eksisterende
samfunnet. Maria Røhnebæks kapittel fra den sørindiske
landsbygda tar opp beslektede problemer, glimrende oppsummert i
kapitteltittelen: Hvis internett er svaret, hva er spørsmålet?
Endelig tar Håvard Bævre oss tilbake til Norge, nærmere
bestemt Toten, hvor han har undersøkt hvem tenåringer
egentlig chatter med og hva de chatter om på nettet. Hans
funn kan tyde på at det var mye lettere for en brasilianer
å få en brevvenn på Toten den gangen, i en fjern
urtid, da vi fremdeles sendte hverandre aerogrammer, enn det er
for en brasilianer å melde seg på en chatgruppe i Toten
i dag. Teknologien kan like gjerne være lokal som transnasjonal.
Internett har brakt noe nytt inn i verden. Epost har gjort nettverkene
tettere, raskere og mer uoversiktelige. WWW har bidratt til demokratisering
av publisering, samtidig som etablerte maktforhold i redaksjoner
blir utfordret av det endrede styrkeforholdet mellom innholdsleverandører
og teknikere. Chat har gjort det mulig å fortsette gruppesamtaler
når man ikke lenger befinner seg samme sted. Men dette nye
kan bare eksistere i forhold til noe som allerede finnes. Det er
nemlig ikke slik at når noe nytt kommer inn i verden, slutter
det gamle å eksistere. Samtlige kapitler i denne boken viser
hvordan det nye står i et dynamisk forhold til det gamle,
og at det stedløse like gjerne kan styrke som svekke de allerede
eksisterende stedene.
Litt anbefalt litteratur
Det finnes etter hvert en meget omfangsrik litteratur om internett.
Mye av den er engasjert og tar stilling enten for eller imot nettet.
Howard Rheingold (The Virtual Community, New York: Harper
1994) er for, mens Hubert Dreyfus (On the Internet, London:
Routledge 2001) er mot. Men nettet vil være der uansett. Et
par spennende historier om internetts tilblivelse er John Naughton:
A Brief History of the Future: The Origins of the Internet
(London: Weidenfeld & Nicolson 1999) og Tim Berners-Lee: Weaving
the Web (London: Orion 1999). Berners-Lee var for øvrig
mannen som bokstavelig talt fant opp World Wide Web. Et standardverk
om “nettverkssamfunnet”, som har et mye bredere nedslagsfelt
enn internett, er Manuel Castells’ meget informative The
Rise of the Network Society (Oxford: Blackwell 1996). En diametralt
motsatt bok er Paul Virilios The Information Bomb (La
bombe informatique, London: Verso 2000/Galilée 1998),
som i et nesten apokalyptisk språk beskriver informasjonsrevolusjonen
som en katastrofal hendelse. En viktig antropologisk studie av internett,
som nesten alle bidragsyterne i denne boken forholder seg til, er
Daniel Miller og Don Slater: The Internet: An Ethnographic Approach
(Oxford: Berg 2000), som viser, på bakgrunn av feltarbeid
på Trinidad, at nettet i praksis kan være noe helt annet
enn det kan se ut til på papiret. Paula Uimonens doktoravhandling
Transnational.dynamics@development.net
(Stockholm: Socialantropologiska institutionen 2001) gir eksempler
fra Laos, Malaysia og Thailand på nettets mangfoldighet. Gunnar
Liestøl og Terje Rasmussen, red.: internett i endring
(Oslo: Novus 2001) er en utmerket artikkelsamling på norsk,
som anbefales. Ellers vil jeg gjøre oppmerksom på litteraturlisten
i min Øyeblikkets tyranni (Oslo: Aschehoug 2001).
Og endelig bør alle lese Marshall McLuhans vanvittige og
geniale Understanding Media (New York: McGraw-Hill 1964,
norsk utgave Mennesket og media, Oslo: Gyldendal 1968). Den
er forbausende relevant, over førti år etter at den
ble skrevet av en forfatter som aldri rakk å få sine
teorier om varme og kalde medier testet ved å surfe på
nettet.
|
