This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Effektivitet som eneste verdi

 

Thomas Hylland Eriksen

Dagbladet, 30/6-01. Se eventuelt også denne.

Etter at det tradisjonelle høyre/venstre-skillet forsvant, er det rikelig med ledig plass i politikken. Markedsliberalismens totale dominans har skapt et gapende tomrom, som kan og bør fylles av en kamp for langsomhet.

Det er omtrent ti år siden den kalde krigen definitivt tok slutt. Selv om det ikke finnes en eneste god grunn til å savne de humørløse diktaturene i Sentral- og Øst-Europa, skal vi ikke glemme at det siste tiåret har vært preget av et usedvanlig ideologisk vakuum. Den markedsliberalistiske fundamentalismen er nå så enerådende at den ikke lenger trenger å presentere seg som ideologi, men slipper unna med merkelappen sunn fornuft. Hvis man lytter til dagens politiske debatt, får man høre lyden av én klappende hånd.

Mens åttitallets debattanter bekymret seg over "jappenes" selvsentrerte livsholdning og manglende interesse for forpliktende fellesskap, var det knapt noen i annen halvdel av nittitallet som snakket om jappene. Årsaken er enkel. Hele samfunnet var blitt slik, og den individualistiske, markedsliberalistiske tenkemåten var blitt en del av luften vi pustet i. Nå skal du ikke lenger spørre hva du kan gjøre for samfunnet — du skal ikke engang spørre hva samfunnet kan gjøre for deg. Du skal bare spørre hva du kan gjøre for deg selv. Samfunnet finnes nemlig ikke lenger.

 

Det som derimot finnes, er et enkelt sett av verdier som styrer både politiske beslutninger, omstillinger i arbeidslivet, bedrifters strategier og forbruksmønstre. Den sentrale problemstillingen kan formuleres omtrent slik: Hvordan kan vi, så kostnadseffektivt (les: billig) som mulig, få stablet mest mulig oppå hverandre, og hvor raskt kan vi få kjørt greiene ut fra lageret? Sagt på en annen måte: Velkommen til RIMI-samfunnet!

Syndromet er ikke særnorsk, men forsvarsverket er svakere her enn i mange andre land, takket være en svak nasjonal dannelsestradisjon. Vi holder oss for tiden med utdanningspolitikere som gir inntrykk av at de tror kunnskap er noe man raskt kan skaffe seg fra Internett, næringspolitikere som stiller krav til billigkjedene om at de skal bli enda billigere, og en statsminister som spiller rollen som administrerende direktør så godt at han får ros av Trygve Hegnar for at han er en flink økonom.

For å begynne med utdanningspolitikken: Skillet mellom universiteter og høyskoler blir stadig mer utydelig; enkelte høyskoler står i kø for å bli universiteter, og de eksisterende universitetene skal tilby mer "anvendelige", kompakte utdannelser. Prinsipielt er det en viktig forskjell forsåvidt som en universitetsutdannelse ikke kan brukes til noe spesielt og derfor kan brukes til hva som helst, mens en høyskoleutdannelse gir en spesifikk yrkeskompetanse. Å skaffe seg kunnskap som kan brukes til hva som helst er ikke spesielt kapitalintensivt, men det er særdeles tidsintensivt; det involverer både våkenetter, grubling, langvarig konsentrasjon og mange forsakelser. Nå bebudes det at bare studenter som fullfører på normert tid skal få stipend. Dette reformforslaget er i tråd med den generelle tankegangen, der det eneste målet er effektivitet og produktivitetsøkning. Produksjon av flest mulig studenter og publikasjoner på kortest mulig tid er det overordnede målet. Hva studentene kan og hva som står i publikasjonene er åpenbart mindre viktig. Det viktigste er uansett at publikasjonene blir sitert av andre (som også lever under et sterkt press om å produsere flest mulig publikasjoner, og som også gjerne vil bli sitert av andre, som igjen lever under et sterkt press...). At ingen har tid til å lese dem, er tydeligvis heller ikke noe stort problem.

I likhet med millioner av andre, bruker jeg e-post til det meste av min korrespondanse. På en dårlig dag med mye pes rekker jeg kanskje å skrive femti brev ved hjelp av denne friksjonsfrie, tilgjengelighetsbefordrende teknologien. Charles Darwin, som måtte dyppe pennen i blekkhuset for hver setning, klarte bare ett. Jeg er med andre ord femti ganger så produktiv som Darwin. Hurra! (Riktignok kan man nevne, som en liten men ikke helt uvesentlig detalj, at Darwins brev gir innsikt i hans tenkning.)

Stadig flere av oss — arbeidstagere og forbrukere — er musikere i et symfoniorkester som blir bedt om å spille dobbelt så fort for å få opp produktiviteten.

Da landbruksministeren nylig kritiserte matvarekjeden RIMI — symbolet fremfor noe på det nye verdigrunnlaget — ville han presse dem til å selge maten sin enda billigere. Vel. Da det satiriske "Institutt for begrepstømming" for en tid siden fikk en forespørsel om å tømme slagordet "RIMI gjør Norge billigere", avslo instituttet søknaden med begrunnelsen at "billigere" er en god beskrivelse av hva RIMI gjør med Norge.

Men ikke bare det. Landbruksministeren burde vite at det ikke bare er norskingenes smakssans og evne til å nyte god kvalitet som blir skadelidende i den evinnelige jakten på de høyeste stablene med det billigste menneskefôret. Grisenes livskvalitet rammes også, for bare å nevne ett av mange mulige eksempler.

Alle vet at kvalitet koster, og at en vesentlig innsatsfaktor er tid. Enten vi snakker om kaffe, øl, fjærkre eller for den saks skyld kunnskap, er det raske rasket på alle måter billigere enn den ekte varen.

I våres presenterte Dagbladet resultatene fra en undersøkelse om kvinner i rike land, som konkluderte med at de norske var "superkvinner" som både arbeidet mer og fikk flere barn enn kvinner i andre land. Undersøkelsen ble presentert uten motforestillinger, og oppslaget var dandert med en oppmuntrende liten pep-talk fra selveste statsministeren. Produktiviteten er altså høy. Det er godt mulig at Norge trenger flere innbyggere, men det er ikke så sikkert at landet trenger å produsere mer. Dersom man mener det, må man i så fall presisere hva det bør produseres mer av og hvorfor. (Rapporter? E-post? Møter?)

Alle gymnaser med respekt for seg selv holder seg med et halvt dusin bråmodne, skoleflinke gutter som var opptatt av romfart og dataspill som barn, og som tenåringer blir rettroende markedsliberalister, ofte med hang til Ayn Rands bøker om den tøylesløse konkurransens saliggjørende virkninger. Det var vanlig å anta at de med årene ville oppdage andre verdier, at de ville innse at den individuelle frihetens skyggeside heter sårbarhet, at det som betyr noe i livet - enten vi snakker om mat, kunnskap eller livskvalitet — ikke kan måles, og at markedsprinsippet er hensiktsmessig for å regulere markeder, men ikke for å styre samfunnet. Denne subkulturen (på mitt gymnas kalte de seg "Kapitalistisk Ungdom") har fått problemer med sitt motkulturelle image, nå som de har inntatt både mediene og partiene.

Sett at det fantes en bevegelse — en organisasjon, en fagforening, et politisk parti eller to, et internettbasert nettverk — som motsatte seg ideen om at all effektivitet er god effektivitet. Sett at de lanserte slagord av typen "Mindre er mer", "Langsom tid er vår tids største knapphetsressurs", "Produser mindre — få mer ut av arbeidet" eller "Tenk på grisene — spis langsom mat"? Denne bevegelsen ville ikke gå inn for et nytt samfunn bak den syvende blåne, og ville heller ikke anbefale livet på landet med katt og kaniner som en universalresept, men ville sette på bremsene i det eksisterende. Den ville ikke strø om seg med gratis og uforpliktende preik om kapitalismens vesen eller markedets iboende ondskap, men i stedet konsentrere seg om kvalitet ut fra en erkjennelse om at langsomhet er en vesentlig kilde til verdiskapning.

Det er mye som tilsier at det i dag, ti år etter at USA vant den kalde krigen, har dannet seg et gapende tomrom som kunne fylles av en slik bevegelse.