This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

RIMI-samfunnet


Thomas Hylland Eriksen

Under utgivelse, skrev jeg i 2006, men nå finner jeg den ikke noe sted. Sannsynligvis ble den aldri trykt. Se også denne.

 

En marsboer på en måneds forskningsoppdrag til Jorden i 1990 ville kanskje ha konkludert med at forutsetningene var de beste for at Norge skulle utføre noe storartet på 1990-tallet. Fremfor alt var penger ikke noe problem. Dessuten var befolkningen høyt utdannet, demokratisk innstilt og relativt lovlydig, men samtidig sunt kritisk til Stat og øvrighet på en jordnær og folkelig måte. Nødvendig infrastruktur og institusjoner gikk på skinner — alle hadde strøm, vann og telefon, skoletilbud og primærhelsetjeneste, sikkerhetsnett og rikelig tilgang til massemedier. Politisk var situasjonen fredelig, men ikke apatisk, og partiene lot til å føre konstruktive diskusjoner om miljøtiltak og velferdsordninger. Riktignok var internasjonal solidaritet allerede blitt et fremmedord, og den nasjonale selvtilfredsheten gjorde det utrivelig for utlendinger å bo i landet, men på den annen side var det ikke noe å utsette på den kollektive selvtilliten. Survey-undersøkelser kunne også tyde på at norskingene satte livskvalitet høyere enn levestandard. Når de ble spurt om hva som virkelig betydde noe for dem, svarte de gjerne naturopplevelser og familie, ikke penger og status. Marsboeren kunne godt ha avsluttet sin rapport ved å gi Norge klodens laveste odds i en sannsynlighetsberegning om hvilket land som først skulle realisere anstendige mål om økologisk ansvarlighet, rettferdig fordeling, humanistisk utnyttelse av den nye informasjonsteknologien og politisk prioritering av andre og mer varige verdier enn vekst og utvendige mål på suksess.

 

Ti år er gått, og tiden er inne til å spørre om hva som gikk galt. Forskjellene i velstand har økt, og man kan ikke lenger stole på det offentliges evne til å yte standard velferdsgoder, noe som merkes blant annet på veksten i private forsikringsordninger og forfallet i skole og helsevesen. Mens Norge i 1990 kunne fremstå som en økologisk og humanistisk supermakt, har de påfølgende årene gjort slike anfektelser til ren selvparodi. Vi har en utenriksminister som har gjort seg fortjent til økenavnet Bongo fra Kongo, og en miljøvernminister ingen husker navnet på. Norge bryter suverent sine internasjonale miljøforpliktelser, fører en knallhard, restriktiv innvandringspolitikk (til tross for at alle vet at landet trenger arbeidskraft), og er så servil overfor USA at det ikke engang er i stand til å være verdensmester i menneskerettigheter på bortebane lenger (en gren der landet høstet mange laurbær tidligere).

Det mest nedslående er likevel den kulturelle metamorfosen som ser ut til å ha blitt befolkningen til del. Mens nyrike og vulgære ødslere fremdeles var gjenstand for utbredt forakt på åttitallet, blir de nå behandlet med beundrende respekt. Veksten i hasardspill har vært rask og jevn, ungdom vil gjerne "bli berømte", men glemmer i farten å ha noe å bli berømte for (lykken er kanskje å bli plukket ut til et reality TV-show), medienes samfunnsvitere hyller kreativt forbruk i stedet for å vise hvordan forbrukerne blir lurt av reklame og falske verdier, radioens "kulturkanal" har en lytterdekning på 6—7 prosent, og studenter ved universiteter og høyskoler oppfatter seg selv som kunder; hvis de ikke får varen de mener å ha bestilt, reklamerer de — i stedet for å underkaste seg de lærdes høyere autoritet.

Dagens Norge er bokstavelig talt et verdiløst samfunn hvor det ikke finnes kriterier for å skille mellom ulike former for måloppnåelse. Befolkningen er blitt jegere og sankere med minimal kulturell hukommelse, ekstremt begrenset lagringskapasitet og et infantilt krav om umiddelbar behovstilfredsstillelse. Alle som var begeistret over at postmodernismen fikk finkulturen til å løsne på snippen, møter seg selv nå i døren, i erkjennelsen av at det postmoderne også kan føre til verdinihilisme og forflatning ettersom "mesterfortellingenes" død også er de overordnede verdienes død. Postmodernisme i praksis: En tolerant skuldertrekning som ikke er villig til å betale noen som helst pris for å være tolerant.

Denne situasjonen er ikke ny eller unik. På USAs vestkyst (som ligger et hestehode foran med hensyn til kulturelle trender) beskrev Douglas Coupland Generation X allerede i 1990. I Norge er situasjonen imidlertid desto mer alvorlig forsåvidt som landet skiller seg fra de fleste andre gjennom kombinasjonen for mange penger, for få mennesker og for lite dannelse. Typisk nok forveksler utdanningspolitikerne utdannelse med dannelse, og gir rett som det er inntrykk av at de tror kunnskap er noe man kan laste ned fra Internett.

I en åndelig ørken av denne typen gjenstår riktignok én overordnet verdi, nemlig effektivitet. I mangel av en større visjon, kan man i det minste sørge for å bli mer effektiv i det man måtte drive med. Slik lyder oppskriften på RIMI-samfunnet.

RIMI-samfunnet er en tilstand der det høyeste mål er å stable et eller annet (strengt tatt hva som helst) i høyest mulig paller og få kjørt det ut fra lageret så raskt som mulig. Der befinner Norge seg i dag, og stort lenger fra tidligere tiders politiske visjoner er det knapt mulig å komme.

Dere vil ha mer enn synsing. Det er et fornuftig krav, så her kommer noen eksempler. Det virker riktig å begynne med kilden til metaforen RIMI-samfunnet, nemlig dagligvarehandelen. År for år øker dekningsandelen til en liten håndfull dagligvarekjeder, og lokalt drevne forretninger går dukken. Denne utviklingen har flere typer konsekvenser, og jeg skal bare nevne dem som er relevante i denne sammenhengen. For det første blir matprisene lavere som et resultat av stordriftsfordeler — stadig høyere paller av standardisert fabrikkmat blir kjørt ut av lageret i stadig større tempo. Aldri tidligere har norskinger brukt en så lav andel av inntekten på mat som i dag. For det andre reduseres variasjonen. Det kan naturligvis betyr at gjennomsnittskvaliteten heves, men det kan like gjerne bety det motsatte. Uansett blir varetilbudet standardisert, og det billigste vinner over det som er dyrere (igjen: dyrere er ikke nødvendigvis bedre). For det tredje påvirkes matprodusentene til å redusere kostnadene, som regel ved å øke volumet og omløpshastigheten. På samme måte som små kjøpmenn fases ut, forsvinner også små produsenter. Konsekvensene for grisers og kyllingers livskvalitet skal jeg ikke behandle her — dette temaet er stort nok for en bok. For det fjerde påvirkes kundepreferansene, slik at ekte røkelaks eller ekte spekeskinke blir nisjeprodukter som omtrent bare er tilgjengelige i en liten håndfull feinschmeckerforretninger i de største byene — alle andre må nøye seg med liksomprodukter som er pumpet fulle av saltvann for å illudere en modningsprosess. Man venner seg til at salt og søtt er de eneste smaksnyansene som finnes.

Logikken som styrer matvarehandelen kan finnes igjen mange andre steder. Hovedtrekkene er altså økt produktivitet for produktivitetens del og kvantitetens forrang fremfor kvalitet, samt tap av variasjon som resultat av stordriftsfordelene. Et ytterligere trekk er akselerasjon som virkemiddel for å få opp produktiviteten.

Eksempel 2: Hver sommer leser jeg noen krimbøker. Ofte er det norske oversettelser av engelskspråklig krim som kommer min vei, og etter å ha blåst gjennom noen slike på hytta i ferien, har jeg hvert år blitt slått av det håndverksmessige sjusket som kjennetegner disse utgivelsene. Noen av oversetterne er gode, bevares, og likevel er oversettelsene alltid skjemmet av feil som skyldes hastverksarbeid — engelske idiomer som oversettes ordrett heller enn med et norsk idiom, for eksempel. Det er også påfallende mange korrekturfeil i disse bøkene. (Ettersom jeg nesten ikke leser andre oversettelser til norsk, har jeg ikke noe sammenligningsgrunnlag, men det skulle ikke forbause meg om situasjonen er lik i andre sjangere.) Oversetteren må være høyproduktiv for å kunne leve av sitt arbeid, og har derfor ikke tid til å gjøre seg flid med hver enkelt bok. Forlagets folk arbeider under knappe frister og har mange bøker som skal gjennom systemet, og derfor har de ikke tid til å gå grundig gjennom språket. Anmelderne har mange bøker som skal anmeldes hver uke og liten tid til hver bok, mens leserne for sin del sjelden har tid til å lese bøkene de får fra bokklubbene uansett...

Tidligere var både tempoet og antall utgivelser lavere, hver oversetter var i stand til å leve av færre bøker i året, og forleggerne hadde bedre tid til å jobbe med bøkene. Nå er det så mye som må gjennom systemet i full fart at resultatet nødvendigvis må bli deretter. RIMI-syndromet!

Tredje eksempel: Høyere utdannelse (eller "høgre utdanning", som Staten kaller det) er ikke mindre RIMIfisert. Kravene om effektivisering på 1990-tallet har nok medført at akademikere jevnt over publiserer mer (men publikasjonene står til tidligere tiders publikasjoner som RIMI-skinke til ekte spansk spekeskinke), og det er hevet over tvil at vekttallproduksjonen har hatt en markant vekst gjennom hele tiåret — men få har seriøst betenkt det faktum at ingen har tid til å lese alle disse publikasjonene, og at kunnskapstilegnelse er og blir en tidsintensiv virksomhet. Det meste kan bare læres på én måte, nemlig langsomt. Slike overveielser er det ikke plass til i et verdiløst RIMI-samfunn, for substansen i påstandene kan ikke måles.

Kort sagt: De vellykkede av oss, og det er nok litt over halve befolkningen, er musikere i et symfoniorkester som gradvis har fått ordre om å spille dobbelt så raskt. De overflødige får tv, valium og hasardspill som plaster. Ingen blir lykkeligere.

Thomas Hylland Eriksen

 

PS: En kronikk med tittelen "Velkommen til RIMI-samfunnet" skrevet av undertegnede stod på trykk i Dagbladet 30. juni 2001. Dette er en annen artikkel, som nærmer seg samme tema fra andre innfallsvinkler.