This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Vår mann i Kabul

Thomas Hylland Eriksen

Dagbladet, 7/6-06.

14/6 skrev Tore Stubberud et krakilsk svar til denne kronikken.

Den norske mediedekningen av Shah Muhammad Rais har nesten konsekvent fremstilt ham som en blanding av sirkusattraksjon og sleip forretningsmann.


La oss for én gangs skyld holde konflikten mellom Rais og Åsne Seierstad utenfor. Seierstad er ikke medansvarlig for pressens fremstilling av Rais. Hennes konflikt med Rais kunne nok ha vært løst dersom hun hadde vært villig til å be ham og hans familie offentlig om unnskyldning, og det er nesten uforståelig at hun ikke forlengst har gjort det, men hun har aldri ledd sammen med pressen av den alvorlige mannen med kulemage.
              

Når Rais har kommet til Norge, har det vært for å kreve oppreisning for tapt ære. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå at han ønsker det. Man trenger ikke et kurs i ære og skam for å forstå at han er dypt fornærmet. En sosialantropolog ville aldri ha kunnet beskrive lett identifiserbare personer på en slik måte som Seierstad gjorde, uten å få alvorlige problemer med lauget. For selv om en antropolog misliker de hun skriver om, forplikter hun seg til ikke å misbruke deres tillit, og fremfor alt til ikke å skrive noe som direkte kan skade informanter. For journalister gjelder som kjent andre regler, men at Rais ble fornærmet er lett å forstå.
              

Derfor kom han til Norge i 2003, og nå har han nettopp vært her igjen. I mellomtiden er han blitt nektet innreisetillatelse på grunn av en dårlig underbygget mistanke om at han ville søke asyl, og han er rutinemessig blitt latterliggjort av de mektigste mediene. (På debattsidene og i smalere medier har tonen vært en annen.) Ofte blir han ikke engang omtalt med navn. Bokhandleren, liksom. Ha ha. Liksom.   

            

Under Litteraturfestivalen på Lillehammer møtte jeg for første gang Rais i en timelang samtale foran publikum. Vi snakket om Afghanistan og Norge, om livet i Afghanistan etter Sovjetunionens invasjon, Talibans maktovertagelse og USAs invasjon, om hva som skjer hvis man feilparkerer bilen i Oslo (man får en bot) og hva som skjer om man gjør det samme i Kabul (det finnes ikke parkeringsvakter, men se opp for minene!). Jeg spurte Rais om gjestfrihet, og han svarte ved å fortelle om amerikanske soldater som heller spiser hermetisk mat hjemmefra enn å kjøpe afghansk mat. Å servere gjester mat og ta imot mat man blir budt, er gjestfrihetens første bud i alle samfunn jeg kjenner til. Disse soldatene nektet afghanerne retten til å være gjestfrie.               

Vi snakket også om litteratur, og Rais kunne blant annet fortelle hvor mange eksemplarer av Shakespeares samlede verker, oversatt til dari, han hadde solgt de siste årene.

Inntrykket som dannet seg var av en følsom og sympatisk mann med betydelig toleranse og stort vidsyn. Etterpå sa folk til meg at jeg var altfor høflig. Høflig? Lød bestillingen på et politiavhør?

Andre sa at han var åleglatt og unnlot å svare på direkte spørsmål om individuelle valg og kvinnens stilling. Nå er det ikke sikkert han forstod spørsmålene, for kulturforskjeller finnes. Det kan også tenkes at han forstod dem, men ikke svarte direkte fordi offentlig veltalenhet betyr noe annet der enn her. Det er selvfølgelig også mulig at Rais unnlot å svare fordi han var mot kvinnefrigjøring. Men hvorfor skulle han da søke midler for å få oversatt Et dukkehjem til dari? Og hvordan kan det da ha seg at hans egen kone går barhodet, når hun kommer fra et land hvor det knapt finnes barhodede kvinner i det offentlige rom? Jeg har ikke hørt noen gode svar på disse spørsmålene. Faktisk hører det til sjeldenhetene at de overhodet blir stilt. For vi er jo enige om hvem Rais er. Det er forlengst opplest og vedtatt at Rais er en muslimsk patriark, en sleip forretningsmann og en manipulatør som gir et feilaktig inntrykk av at han og hans familie har fått alvorlige problemer etter at deres privatliv ble eksponert på en tendensiøs måte i en dokumentarbok.               

Det svirrer et rykte om at Rais er ute etter penger. Men hvorfor skulle han da gang på gang benekte offentlig at han vil ha penger av "Åsne"? Et annet rykte består i at hans kone, som førte ordet under det meste av innslaget under åpningsseremonien, fungerte som mikrofonstativ for Rais. (Han er jo så sleip, vettu.) Men på hvilket grunnlag antar man noe slikt? Da Rais og hans kone takket nei til å spise lunsj hos Seierstads foreldre, gikk det klart frem at det var kona som nektet. Etter at hun var reist videre, besøkte Rais Seierstads foreldre. Det skulle tyde på at fru Suraya har noe hun skulle ha sagt.               

Flere journalister har snakket spydig om Suraya som Rais' andre kone. Bigamister hele bunten, ikke sant! Men hvor mange respektable femtiåringer i norsk kulturliv er det ikke som er i gang med sin kone nummer to, eller for den del nummer tre? Hvor ligger den prinsipielle forskjellen, bortsett fra at Rais og andre der han kommer fra, fortsetter å forsørge og leve sammen med kone nummer én også etter at de har forelsket seg i en annen?               

Rais' retoriske stil blir også angrepet. Selvfølgelig finnes andre standarder for offentlig fremtreden i Kabul enn i Oslo. Der er det neppe mange statsministere som tar på puppene til kvinnelige journalister på fjernsyn, men de gjør altså andre ting. Dermed går eksempelvis forfatteren Anne B. Ragde ut og omtaler Rais som en pompøs et eller annet – den samme Ragde som for noen måneder siden gjorde seg høy og mørk over at Jonas Gahr Støre ikke hadde baller nok til å be muslimene skjerpe seg, men i stedet sa at han forstod og var lei seg over at de var blitt krenket av de danske Muhammed-karikaturene.               

Er det noe viktig jeg har misforstått, eller er det offentlige Norges behandling av Shah Muhammed Rais et uttrykk for en helt usedvanlig etnosentrisk blindhet og en sjokkerende udannet nedlatenhet overfor gjester som besøker vårt land?               

Tenk dere en bokmesse i Kabul. Intervjueren spør den tilreisende skandinaven hva han synes om Afghanistan. Skandinaven svarer at fjellene er fine og luften klar og ren, og maten er heller ikke så verst. Etterpå blir intervjueren kritisert for å ha vært for høflig. Hvorfor presset han ikke skandinaven til å si rett ut at han hatet islam?               

En slik situasjon er utenkelig. I land som Afghanistan eksisterer fremdeles forestillinger om at gjester skal behandles med høflighet og respekt, selv om man ikke deler deres livsverden. I visse tilfeller, som Rais', gjelder dette selv om gjestene er ateister.               

Temaet for årets litteraturfestival var "iscenesettelse". I den offentlige behandlingen av Shah Muhammad Rais har det konsekvent vært lagt vekt på de gale tingene. Det er tankevekkende at norske journalister, enten de er islamofobe eller multikulturalistiske, ikke har grepet sjansen til å presentere Rais som vår mann i Kabul. For det er unødvendig å granske hans hjerte og nyrer for å kunne slå fast at "bokhandleren" er en av byens sentrale pillarer i kampen for det sivile samfunn, trykkefrihet og liberalitet, en viktig aktør i kampen mot innskrenket intoleranse og totalitær tenkning. Å drive en velassortert bokhandel, med engelskspråklig og oversatt litteratur, i det Taliban-styrte Afghanistan, krever mot. Rais er uten tvil en av de progressive. Hvis de mange som misliker politisk islam (og jeg er en av dem – islamister gir meg vonde minner om ml-ere) leter etter medsammensvorne i det generelt dypt konservativt religiøse Afghanistan, bør de snarest alliere seg med Shah Mohammad Rais.               

Mot slutten av vår samtale i Søndre Park snakket Rais om alle bøkene som ikke ble skrevet i det sønderrevne, istykkerskutte Afghanistan. De som burde ha skrevet dem måtte i stedet bære historiene inni seg, sa han. Det er ikke noe dårlig budskap til en litteraturfestival i et land der det utgis mange flere bøker enn folk gidder å lese. Jeg fikk likevel ikke følelsen av at tilhørerne ble særlig beveget av Rais' triste, poetiske avslutning. La oss uansett håpe at mannen kan skrive, og at han med tiden leverer en skildring av sitt hjemland som kan åpne både horisontene og hjertene her oppe i det velorganiserte, men av og til litt kjølige nord.